Jeg fløy til Darwin og ned til Hamilton Island hvor jeg skulle bli plukket opp av en båt som skulle frakte meg til mitt nye bosted for de neste månedene, Hayman Island. Det viste seg at jeg kom til å bli her ¼ av mitt år på reisefot, men jeg skal prøve å korte ned blogginnlegget så godt som mulig.

Etter å ha sjekket inn i "Hayman skranken" på flyplassen, måtte jeg vise til crewet fra Hayman hvilken bagg som var min så de kunne ta seg av dette. Jeg gikk så ned til piren for å gå om bord i båten. Her ble jeg møtt av en flott luksusbåt med navnet "Sun Goddess" på siden.. På utsiden sto hele mannskapet på rekke i hvite uniformer og viste allerede navnet mitt før jeg kom bort dit. Det lyste vel lang vei at jeg var ny ansatt, og ikke akkurat gjest nei. Likevel, imponerende. Det var ingen tvil om at det var langt fra et skittent hostell jeg nå skulle reise til. Alt lyste av luksus og fem stjernes service. På vei ut til øya fikk vi faktisk også sett to hvaler som svømte i overflaten rundt 100 meter fra båten. "Hvilken jobb har jeg klart å ro i land nå?" tenkte jeg mens jeg satt og tok inn inntrykkene på båten.

Hayman Island Resort er et fem stjernes luksusresort på en øy på Great Barrier Reef, i området Whitsundays. Det er det eneste resortet på øya, og det har blitt sagt at det blir sett for å være et av de beste luksusresortene i verden. Det er rundt 400 mann som jobber og bor på øya, og resortet har en kapasitet på rundt 400 gjester. Det er derfor til hver tid alltid en ansatt til hver gjest på øya. Som du sikket forstår, så er det ikke akkurat billig å bo her. Bare for transporten jeg fikk fra Hamilton til Hayman koster $700 retur for gjestene. Her er det folk med altfor mange penger som kommer, og vil nyte noen dager i luksus i paradis. Great Barrier Reef er også kjent for å være blant de beste stedene for å dykke forresten.

Fremme på øya fikk jeg gjort unna papirarbeidet og fått tildelt uniformen min. I uniformsrommet møtte på Alicia som visste at jeg skulle komme med båten. Det var henne som hadde klart å få meg i kontakt med resortet. Jeg fikk en liten omvisning rundt i landsbyen (staff village) hvor alle ansatte bor. Her er det eget svømmebasseng og eget treningsstudio, selvfølgelig i tillegg til egen kantine med tre buffémåltider om dagen, og staff-bar. Rommet jeg fikk tildelt var helt enkelt med to senger, en tv og et privat toalett med dusj. Den første uka bodde jeg alene før jeg fikk en romkamerat for en uke før han flyttet.

Jeg kom hit på en mandag, og startet med en fridag på tirsdag. Rommet med eget bad var heller ikke vanlig å få tildelt med en gang. Typisk Henrik-flaks. På tirsdagen dro vi en liten gjeng ned til helikopterplattformen for å se solnedgangen før vi dro til Azure sjømatrestauranten for en god middag. Servicen, maten, betjeningen, lokalene, plasseringen ved stranden, alt var lissom tipp topp.

Det var ikke vanskelig å bli kjent med folkene her. Mange av Alicia sine venner viste seg å bli mine kollegaer. Dany fra Quebec i Canada ble en av de nærmeste vennene mine. Jeg jobbet som stuward på øya, noe som er en typisk sliter jobb. Jeg gjorde alt fra å kjøre stoler og border til tilstelninger, fikse tallerkener til kokkene i hovedkjøkkenet, til å hente fisk som kom med båten fra fastland og oppvask. Det er drittjobben på øya, men alle er avhengig at disse personene gjør en god jobb likevel. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvilken stilling jeg hadde, for denne øya er jo fantastisk. Og, jeg fikk betalt for å være her. Som ny ansatt, måtte jeg gjennom et to dagers service kurs og introdusering av resortet. De var ingen tvil om at her var det å gi alt for gjestene. De har 20 service standarder som heter "the Hayman Way". Disse var til å bli fulgt slavisk.

Jeg var ikke akkurat lite fornøyd med å kunne poste på facebook min nye adresse: C-/staff village, Great Barrier Reef, QLD-4801 Hayman Island, Australia.

I staff village kan man gå i stort sett det man vil, så lenge man har en skjorte på seg, og sandaler på beina. Om man befinner seg i et såkalt "guest contact area", var det egen kleskode for hva man kunne gå med. Badeshorts og t-shorte var grunnlag for skriftlig advarsel. Her var det fine shorts og farget skjorte sammen med lukkede sko som var riktig antrekk da vi kunne komme i kontakt med gjester. Ser tegningen på service fokuseringen her?

Etter rundt tre uker på øya, fikk jeg ennå en ny romkamerat for nesten tre uker. Dette var den tyske kokken Rene, som flyttet ut da dama også fikk seg jobb på øya. Fikk en del goder av å bo med en kokk ja. Det var ikke sjeldent at jeg fikk servert de beste sandwichene som frokost etter han var ferdig på jobb, eller at jeg sneik meg inn på kjøkkenet han jobbet i og fikk laget litt god mat om jeg var sulten.

Da Rene flyttet ut og inn i naborommet sammen med dama, flyttet Nick fra Quebec inn i mitt rom etter forespørsel. Nick og Dany kjente hverandre fra Quebec, og vi tre ble veldig gode venner. Etter at Nick flyttet inn, var hele tilværelsen komplett. Han var verdens beste romkamerat, og vi gikk sammen som hånd i hanske.

Jeg startet med å jobbe nattskift de to første månedene. Tiden var 17:00 til 02:00 på natta. Dany og jeg jobbet godt i team, og hadde det mye moro på jobben. Selv om vi hadde det moro, var vi opptatt av å gjøre en god jobb. Jeg fikk fort fikk respekt fra kokkene (som forresten er sjefen på kjøkkenene, deres ord er alle andres lov!) og managerne på restaurantene. Jeg gjorde en god jobb for de, og de sørget for å behandle meg bra. Noen av godene var bl.a. at jeg har aldri i mitt liv hatt så mye god mat gratis som jeg fikk servert av kokkene. Alt fra fisk (barrakuda) og hummer, til deilige biffer. La oss ikke glemme konditoriet. De var tydelig veldig glade i meg, for jeg kom hjem relativt ofte med isbokser med hjemmelaget konfekt, hjemmelaget is eller andre godsaker. Ryktene gikk relativt fort at jeg var svak for jordbær-tærter. Etter et skift hos "in-room dining" var det som regel å høste en jordbær-tærte fylt med jordbær som var så søte som jordbærene til far på Hamresanden. Etter å ha jobbet i halvannen mnd fikk jeg tildelt en "Hayman Way Award" og et gavekort å $50 for god innsats på jobben, og for å alltid steppe inn om de trengte ekstra folk.

Kjapt om kjøkkenene… Det er fem restauranter på resortet, pluss "in-room dining"-kjøkkenet og hovedkjøkkenet. Hovedkjøkkenet er det nest største i den sørlige halvkule. Det burde si litt om hvor store kjøkken jeg jobbet i. Jeg kunne jobbe i opptil tre forkjellig kjøkken i løpet av et skift. Fem på det meste, men da var uniformen søkk våt etterpå.

Jeg jobbet fem dager i uka, og hadde to dager fri. Det beste jeg visste å gjøre på mine fridager, var å reise på et dropp-offs. Et dropp-off er når en speed-boat kjører deg fra Hayman Island, ut til enten Langford Island eller Bali High, som er to av de beste snorkleøyene i Whitsundays og GBR. Båtturen tar ca. 6 minutter. I tillegg til speed-boat kunne vi også leie en dingy, en liten båt med påhengs for å komme oss ut til øyene på egenhånd (20 min). Her kunne man snorkle blant de mest fantastiske korallrevene og se så mange fargefulle fiske arter som man ikke trodde eksisterte. Det var ikke sjeldent vi svømte med skillpadder heller. Det ble også en tradisjon å ta med seg en kjølebag fylt med is, og deilige forfriskende drikke som ikke barn har godt av å drikke. Langford reef strekker seg ut fra Langford Island som en lang tarm med sand, med en liten høyde på den ene siden. Denne høyden er det eneste som er over vann når det er høyvann. Utrolig frihetsfølelse man har når man er det med gode venner, og det er ikke annet enn vann rundt dere på alle kanter. Kun en liten øde sandbank, korallrev, sol og musikk fra bærbare høytalere.Dette var min medisin for kroppen, uansett hva det var som måtte kureres. Når jeg var der, var jeg fri, lykkelig og komplett. Jeg elsker Langford!

En dag tok vi båten til Hook Island som er naboøya, og besteg fjellet fra vannkanten til toppen. Denne toppen er det høyeste punktet på hele Whitsundays. Det var en totimers klatretur opp gjennom det som var en foss i regnperioden, men nå var tørr. Det var en utfordrende tur oppover, med store edderkopper og tusenvis av sommerfugler som holdt oss med selskap. Utsikten på toppen var fantastisk. Jeg var fornøyd med å kunne peke ned på Hayman Island, og kunne si til meg selv at "der, der bor jeg"!

Jeg var også så heldig å få fri dagene til det årlige Hayman Hill Challenge, et godt gammalt olavbilløp. Hver avdeling kunne stille med et lag, så totalt 11 lag, og alle måtte ha et tema med kostymer og utforming av bilen. Jeg ble med på kokkelaget, og temaet vårt var Batman. Jeg ble fortalt at det var en selvfølge for alle på laget at jeg skulle være the Joker da jeg stort sett alltid gikk med et smil rundt munnen. Etter en del poster på vei oppover (spisekonkurranse, mental huskekonkurranse, hinderløp osv.) var det førstemann ned bakken. Her hadde man lov til å bombardere hverandre med alt mulig. Resten av de ansatte som ikke tok del i løpet, var tilskuere og tok også del i bombarderingen. Klærne mine var dekket med egg, mel, sjøgress og vann når jeg var ferdig. Ingeniørene hadde rigget til med brannslange for å sakke ned alle bilene utenom sin egen. Det var også de som endte opp med å vinne løpet. Etter løpet, var det stor grillfest for ansatte og konsert på staff oval bak landsbyen. Dette er et arrangement som de gir ansatte etter Australian Leadership Retreat, som er en stor påkjenning på alle da Kevin Rudd, den australske statsministeren og resten av stasen kommer for en ukes konferanse.

En dag dro jeg med Dany på fisketur på en stor charter fiskebåt. Vi fisket først etter småfisk, som vi igjen brukte som levende åte til større fisk. Jeg fikk en sinnsykt svær en på kroken som jeg kjempet lenge med, men uheldigvis klarte jeg ikke å dra den i land. Den var så stor og sterk at den faktisk rettet ut hele kroken. Andre ganger dro vi opp snøret og fant ut at halve fisken var bitt tvers av. Ifølge fiskeren som var med oss, kunne det se ut som at det var hai.

Jeg dro også ut til Whiteheaven Beach sammen med Noddy fra Tyskland og Ettienne fra Canada. Jeg har vært her en dag tidligere sammen med Hauge før. Forskjellen nå var at det nå bare var en halvtime med speed-boat fra hvor jeg bodde til den berømte stranden. Sanden er så finkornet at det knirker i den når man går.

Resortet har mange fasiliteter for gjestene, og vi hadde også muligheten til å bruke dem, stort sett gratis. Med fem tennisbaner, fikk jeg prøvd meg litt på tennis for første gang. Vi seilte også mange ganger med små katamaraner ut fra hovedstranden. Min og Nick sin favoritt var vindsurfing. Det viste seg å være mye vanskeligere enn det vi trodde, men vi begynte nå å få teken på det etter hvert. Det ble mye latter fra folkene som jobbet på watersports til å begynne med når vi skulle prøve. Men etter hvert ble det mer og mer tips til hvordan vi kunne gjøre det ennå bedre. Øya har også mange stier til forskjellige utkikspunkter rundt store deler av øya.

Jeg dykket en dag rett utenfor Hayman Island. Utrolig kult å svømme gjennom ei grotte som var det. Dykket toppet seg dag jeg så hai for første gang. Det var riktig nok en liten whitetip reef shark, men dog alikavell. Dagen etter dro jeg på Cruise Whitsundays til et dykkersted lengre ute på GBR. Her var det en stor flytende plattform som vi dykket ut fra. Her så jeg en enda større hai på rundt 150-160cm. I tillegg så jeg en stor lilla blekksprut som var utrolig sjeldent å se, og selvfølgelig mange rokker av forskjllige slag (stingrays) (det ble en vane å se sistnevnte på alle dykk og snorkleturer). Det var også en stor fisk som var større enn meg som bare svømte rundt der. Den brydde seg ikke om at jeg kom nærme og klappet den. Kul opplevelse. Dykk med hai to dager på rad, ikke feil det nei! Forresten, mens andre betaler over $300 dollar for denne turen ut til plattformen, betalte vi bare $50 som Hayman staff. Dette er bare et av de gode tilbudene vi fikk som ansatte. Sjøfly og helikopter var andre ting vi kunne gjøre relativt rimelig.

Når man bor og jobber på en øde øy slik som dette, blir det et eget lite samfunn i landsbyen. Alle kjenner alle, og vennene dine er bare noen få rom lengre nede langs stien. Da det ikke var dekning på mobilen, måtte folk derfor ta bena fatt om de ville se om noen var hjemme, som i gode gamledager. J Stedet hvor jeg og Nick bodde, L8, ble et populært chillout sted for folk å komme til før og etter jobb. Det var alltid folk på utsiden hos oss, og det var et utrolig avslappet sted å være, når ikke vi hadde fest da selvfølgelig.

Den mest populære festen vi hadde var the Coconut Party! Da vi bodde på kanten av landsbyen, hadde vi god tilgang til kokosnøtter som hadde falt ned fra palmetrærne på utsiden av rommet vårt. Det var å slå to hull og drenere ut saften for å bruke som mix. Det endte opp med at ingen av oss egentlig likte smaken da vi hadde valgt feil modning på nøttene. Men det ble moro av det likevel. Tro meg.

Det å gå rundt i landsbyen var som å gå i en jungel eller dyrepark. Her var det nok ville dyr som bodde blant husene. Utenfor rommet vårt hadde vi noen dyr som vi kalte for husdyrene våre, og ga dem navn. Vi hadde blant annet Pat the Possum, Daffy the Duck, og Cirran the Cockatoo. Satte vi på utsiden, var det alltid en eller to av dem som var borte om og hilste på.

Jeg fikk en utrolig god vennegjeng på øya her. Og om det var vanskelige tider på jobb, var vennene alltid der for å få deg på andre tanker. Den nest siste helga mi på øya dro vi en liten gjeng til Airlie Beach for å komme oss litt bort fra hard jobbing, og nyte litt luksus i et penthouse som vi leide for helga. Det hadde selvfølgelig et utendørs boblebad på balkongen med utsikt ut mot havet. Etter på ha bodd på øyen så lenge så var det en opplevelse bare det å se andre folk, så vi benyttet helga på å feste litt på fastlandet.

Etter nesten tre måneder på et fantastisk herlig sted, med masse gode venner, tok jeg en titt på kalenderen for å se hvordan jeg skulle planlegge resten av turen. Det var til min store fortvilelse ingen tingen annet å gjøre enn å levere inn min oppsigelse for å få tid til det jeg skulle gjøre for å rekke å komme hjem til jul. Det var ingen enkel avgjørelse å ta, men den måtte bli tatt. Som sagt så var det et lite øysamfunn som jeg bodde i, og ryktene spredde seg raskt. Jeg kunne i løpet av noen få dager få høre i de forskjellige kjøkkenene at jeg måtte trekke tilbake oppsigelsen. Jeg hadde en utrolig support fra alle jeg jobbet med, så det var ikke enkelt å måtte reise snart.

Den nest siste dagen min på øya tok jeg og Nick en tur opp i helikopter. Turen ble forsinket grunnet dårlig vær, men da vi endelig kom opp, skinte sola og det var utrolig vakkert. Henrik-flaks igjen. Det ordner seg alltid! Helikopterpiloten hadde fått med seg at jeg skulle dra et par dager senere, så han sa at han regnet med at vi ville ta noen bilder av Hayman, for så å ha en liten "fun ride". Og det ble det. "Ingen bilder på facebook" var beskjeden vi fikk, og vi skjønte fort hvorfor. :) Det var en opplevelse å være i et helikopter for første gang, og ikke minst over Great Barrier Reef. Det var noe annet å se Hayman, Langford og Bali High med alle korallene fra oven. Da vi kom hjem var det på tide for meg å begynne å pakke og gjøre rent til rom inspeksjonen vi skulle ha dagen etter. Vi var begge to oppe i skyene etter helikopterturen, så det tok noen timer før vi klarte å komme i gang med dette. Det var utrolig rart å pakke sammen baggen og gjøre seg klar til å forlate øya med bare et skift å jobbe igjen.

Da jeg hadde jobbet en del timer overtid uka før, fikk jeg valget om å få overtidsbetalt, eller å gå tidlig de to siste dagene mine. Jeg valgte det siste, og jobbet kun fra 06:30 til lunsj den siste dagen. Etter dette gikk jeg turen gjennom kjøkkenene en siste gang og sa farvel til kokkene. På kjøkkenet til "in-rom dining" fikk jeg servert min siste jordbær-tærte av den tyske kokken Kristine som hadde en tåre i øyet.

Da de slo hardt ned på bråk i staff village, var det derfor normalt å ha et par drinker på rommet, før man feiret den siste kvelden i baren. Jeg hadde min siste kveld på en fredag, som er normalt sett den dagen i uka hvor det er en DJ som spiller i baren. Unntaket var denne fredagen, og han insisterte på å dra med seg miksepulten og høytalere og rigge opp i L8. Han hadde også med seg forskjellige blacklights og andre lys for å pimpe opp stedet litt. Jeg hadde håpet på en fin avslutningsfest med rundt ti personer på rommet. Det endte opp med å bli rundt førti-femti personer som ville ta del i feiringen. Det var også utrolig koselig at det var kokker på jobb som tok seg ekstra pause fra kjøkkenet for å komme innom å si farvel selv om de måtte jobbe. Jeg var god buddy med sikkerhetsvakta, men etter den andre advarselen han hadde fått fra en av restaurantene som kunne høre musikken inne på resortet, måtte han stenge oss av. Ingen bøter, som er normalt og få på både første og andre klagen. Det ble en minneverdig kveld, og jeg hadde ei bok fra Hayman som folk skrev en liten hilsen i som jeg kommer til å ta vare på som et godt minne. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre siste kveld enn det jeg fikk.

Dagen etter var det å rydde og vaske i full fart, da vi hadde ennå en inspeksjon kl. 9 på morran. Jeg hadde ikke akkurat fått mest søvn den natta, så det var litt på halv åtte med pakking og rydding om hverandre for å rekke å rekke båten fra øya. Nick og et par andre fulgte meg ned til marinaen for å si farvel. Det var ikke lett å gå om bord på den båten, og vite jeg ikke kom til å komme tilbake til Hayman. Her fikk jeg uten tvil mange opplevelser, minner og venner for livet.

På båten til Hamilton ble jeg, som alle andre som drar fra øya for siste gang, vartet opp som om jeg skulle vært en fullverdig gjest. Crewet sørget for å skjemme meg bort med alt jeg skulle ønske. En flott avslutning på et fantastisk opphold! Jeg savnet vennene mine her allerede på båten mens jeg så at Hayman Island forsvant i det fjerne bak båten.

På Hamilton Island hvor jeg ventet på flyet mitt til Perth, fikk jeg sittet i VIP loungen til Hayman som kun er for gjester. Det var litt morsomt å prate med en fyr som skulle til øya for et par dager da han lurte på hvor lenge jeg hadde vært der. Han ble litt lang i maska da jeg svarte tre måneder. Haha