Rainbow Beach er et av to steder hvor man kan reise til fantastiske Fraser Island. Rainbow Beach i seg selv består av en bensinstasjon, en liten stripe med caféer og butikker, og to hosteller fylt med backpackere som er klare for eventyr på Fraser Island. Det er obligatorisk å delta på et infomøte dagen før avreise. Fremkomstmåten på Friser Island er firehjulstrekk, og gruppen på elleve kjører selv bilen. Infomøtet besto av å sette opp de fire gruppene på elleve i hver bil, video om å ta vare på naturen og miljøet på øyen. Jeg hadde blitt fortalt at det er to ting som har mye å si for oppholdet på øya i de tre dagene vi skal være der: været, og gruppen du reiser med. Jeg mener vi hadde den beste av de fire gruppene, uten tvil. Vi fant fort ut av hvor lista lå da vi bestilte alkoholen på infomøte. Oss elleve imellom, hadde alkohol for 270 dollar. Det er relativt mye da en boks goon med 4,4liter koster 10 dollar. Riktignok hadde to av irrene, Conor og Kev, fem bokser og en kartong med øl på bestillingen vi måtte legge igjen på infomøtet.

Morgenen etterpå sto bilene med alt av campingutstyr, mat og alkohol klare i bakgården. Det var lite tvil om hvem som var partygruppa. Den ene gruppa hadde fire bokser goon fordelt på hele bilen, en anna gruppe hadde 6 - vi hadde 16 bokser goon, og over to kartonger øl. Av naturlige årsaker tidligere beskrevet av Newton, ble bilen relativt topptung da alt utstyret, bagasjen og alkoholholdig veske ble plassert på toppgrinden.

Jeg var den heldige og fikk kjøre den første strekningen. Det de andre ikke viste før jeg sa det etter en stund, var at dette var den første gangen jeg hadde kjørt med rattet på høyre side. Men det gikk relativt greit, og det var bare et par ganger i starten at jeg leitet etter girstangen mellom meg og dørhåndtaket.

Vi tok båten over fra fastland over til øya. Der var det å kjøre i land rett på stranden. Utenom småsteder her og der på øyen, er stranden det eneste stedet å kjøre på. Grunnet høy- og lavvann er det derfor veldig strengt når det er trygt å kjøre på stranden. Første dagen dro vi til Lake Mc Kenzie. Vi kjørte av "freewayen" på stranden og satte kursen innover på øyen. Etter en halvtime kom vi til et skilt hvor det sto 11km igjen. Etter ti nye minutter var det et nytt skilt 9 km igjen. Som du skjønner så gikk det ikke akkurat raskt på disse veiene, og det er en grunn til at vi kjørte med firehjulstrekk. Da vi endelig kom opp dit var det verd hver eneste humpel og nestenvelt. Et er et utrolig idyllisk sted, men fin fin hvit sand og badetemperatur vi bare kan drømme om i innlandsnorge. Da det ikke er lov/lurt å bade i sjøen rund øya grunnet sterke strømmer og mye hai, er dette et av de få stedene man kan ta seg et bad. Etter mye leking i vannet var det tid for en god lunsj med maten vi hadde fått med oss fra turoperatøren. Det viste seg å være utrolig god og mye mat. Vi fant ut at det nærmet seg slutten på "safe driving" tiden, og satte derfor kursen mot stranden igjen for å finne et sted å campe for natten. Det var i utgangspunktet meningen at vi skulle campe sammen med de tre andre bildene, men ingen av oss husket navnet på campingplassen, og alle var enige at vi skulle bare finne en plass for oss selv. Stemningen var god da vi kom oss ned på stranden og fant et sted å campe for natten. I en gruppe på elleve vil man alltid finne noen som prøver å sluntre unna og ikke ønsker å bidra til fellesskapet. Vi var derfor utrolig heldige med gruppen da alle gjorde sitt, og campen var oppe og matlagingen var i gang i løpet av kort tid. Da vi var relativt sene, og det blir mørkt rundt fem her, ble det derfor matlaging i mørket. Men godt mot og god stemning satte ikke stopper for et godt måltid og en utrolig koselig kveld. Utpå kvelden fant vi ut at den ene av de irske guttene var vekke. Hauge og ei til kontrollerte bilen, andre gikk ned til stranden og andre gikk innover en liten sti innover. Jeg var av dem som gikk innover langs stien, og plutselig hørte jeg rusing fra motoren på bilen vår. Hauge hadde da fått det for seg at han skulle ut å kjøre å lete etter Conor. Etter et par minutter hørte vi noe dyting og at bilen kom tilbake. Det var da til stor overraskelse at vi fant ut hvor han hadde vært: på taket av bilen! Det ble mye latter av dette. I løpet av kvelden måtte vi skremme bort flere dingoer (løshunder) og vi kunne høre dem rundt telte i løpet av natten.

Dagen etter sto vi opp tidlig og satte kursen mot Indianhead som er et utsiktpunkt nord på øyen. På vei opp hit hadde vi en liten stopp med skipsvraket Maheno. Det var mindre bra vær denne dagen, skiftende fra overskyet til øs pøs regnvær. Etter en god lunsj på halvveien kom vi oss opp til Indianhead og fikk sett den fine utsikten. Det skal vist være mulig å se haiene fra klippen hvor vi var, men på grunn av det dårlige været og all vinden, var det derfor umulig å kunne se om det var noe hai der. Det skulle være noen saltvannsbasseng som blir kalt "Champagne pool" en gåtur innover standbankene, men det hadde vi dessverre ikke tid til å få med oss. På vei nedover stoppet vi innom Eli Creek. Dette er en stor bekk/liten elv på ca. 2-3 meters bredde. Vi gikk opp til toppen av bekken, og ble sendt nedover med strømmen tilbake til bilen. Etter dette var det å sette seg i bilen igjen og la en av jentene kjøre litt. Det ble mye sluring, altfor brå svinging i sanden og oying fra bak i bilen, så det ble raskt tur for guttene å kjøre igjen.

Etter en stund fant vi en perfekt spot for å sette opp campen. Vi hadde naturlig vindstopper fra noen busker, et stor tre som vi kunne henge opp presenningen til over til bilen for regn, og fint gress for å sette opp teltene. Vi var så fornøyde over å ha funnet denne flotte campen, og så tidlig, at vi rett og slett glemte å lage mat før det ble mørkt. Ikke bare ble det mørkt, men det begynte også å reine. Men vi hadde satt opp presending for regn, så med litt små justeringer, et par klissvåte sjeler, og noen min senere, fortsatte matlagingen for fullt. Også denne natten måtte vi skremme bort dingoer. Da vi hadde startet å nyte goonen relativt tidlig var det derfor å en kamp å holde seg våkne til klokken slo tolv. Det var nemlig Nina's bursdag. Og hva gjør man så når man er på en øde øy, og noen har bursdag. Jo man venter til man er passe god og full, finner frem to skiver loff, pisket krem på boks, et eple, og man lager en bursdagskake! Jeg og Steff var veldig fornøyde med oss selv og mesterverket vi klarte å få til. Etter ett bit av kaken, var det da kakekrig, til stor fortvilelse for alle andre dagen etterpå da alt stinket gammel melk i telt, bilen og ikke minst av de som var med.

Meningen var at vi skulle dra på en anna innsjø siste dagen, men da vi var litt sent oppe denne dagen fant vi ut at vi ikke fikk tid til dette før båten gikk tilbake til fastland kl. tolv. Det ble derfor tid til å cruise tilbake til stranden hvor ferja skulle plukke oss opp.

Vel tilbake på fastland var vi alle fornøyde med at vi ikke måtte erstatte den ødelagte kniven eller stikket på topp presenningen. Vi hadde blitt advart med at de tok seg godt betalt for alt de kunne, så det ble en god grunn til å feire en vellykket tur med resten av alkoholen. Det ble en relativt rolig kveld, da alle var slitne etter tre dager med camping og fest. Men de to irske guttene kjørte løpet ut, og vaktene på hostellet var innom rommet vårt to ganger bare på den tiden de brukte på å si hadde (de brukte nærmere en halvtime på dette).

Kort oppsummert så var Fraser Island en utrolig opplevelse. Vakker natur på verdens største sandøy, med mange gode minner. Absolutt ett av høydepunktene på turen min så langt.