Så siden sist har vi passert halveis på vår Route 66 reise!
Vi har også passert 2 tidssoner og 2 stater, New Mexico og Arizona. Landskapet endres stadig og blir mer dramatiskt. Jorden blir rødere og innimellom de åpne landskapene dukker det plutselig opp en fjellklippe her eller en dal der. Alt er med på å minne oss om at vi ikke er langt fra Grand Canyon!

Etter å ha forlatt Amarillo kjørte vi forbi Cadillac ranch. Det er et kunstverk bestående av 10 Cadillacer som er halvveis nedgravd i sanden, midt ute på en åker. Det var tydligvis en million er som ønsket seg et slikt kunstverk og nå r det verdenskjent. Ganske merkelig, men det gjør seg bra der midt ute på åkeren. Mennesker sprayer grafitti på bilene, slik at alle kan være med på å skape noe. Vi fikk noen kule bilder før vi suste videre mot Santa Fe.

Nesten på grensen til New Mexico stoppet vi på the Midway Cafe. Denne Cafeen markerer midtpunktet for Route 66, dvs at vi er halvveis! Midway cafe er i seg en historisk cafe som har servert reisende god mat lenge, og de er spesielt kjent for sin egen pai som vi selvfølgelig måtte smake, den var toppet med sjokolade, is og krem. Her møtte vi også en av de norske motorsykkelturgruppene som kjører turen. De er faktiskt verdens største Route 66 arrangørr så de vet hva de holder på med, og vi snakket litt med de på reiselivsmessa i Oslo. De kjører sykkel 17 dager, ca 40 mil om dagen. En av mennene i 40 årsalderen hørte vi snakket svensk så han slo seg ned for en prat. Det var tydelig at han var den "normale" i gruppa som egentlig bare likte å kjøre sykkel, men ikke helt passet inn i gruppa sammen med de andre Harley idiotene. Han fortalte at de hadde begynt i Los Angeles og hadde opplevd 45 grader i Las Vegas og at det ble ganske hett med solen stekende hele dagen. De folger stort sett motorveien og kjører av til Higway 66 der det er noe å se. Dette gjorde vel at vi priset oss lykkelige for at vi kjører bil, at vi reiser alene og at kjører mest utenfor motorveien. Ut i fra forrige innlegg så fikk vi forklart at sjarmen med turen er nettopp spøkelsebyene, dit ingen andr reiser, og disse ferdig organiserte turene er da litt med på å skape disse spøkelsesbyene siden de kjører rett forbi. Man skulle vel tro at de om noen, som kaller seg Route 66 entusiaster, skulle støtte opp om de lokale? Ok, såer vi litt missunnelige å at de har besøkt et ekte indianerreservat, selvom de hadde følt seg som idioter, vi skulle gjerne også ha overnattet på en ranch, og vært med på en gigantisk barbeque på kvelden rundt åpen ild, men ved å snakk med Torstein fra Trønderlag ble vi overbevist om at vi har valgt rett måte for oss å reise på.

Santa Fe er en del av den "virkelige" Route 66 slik den gikk på 1930-tallet. De aller fleste følger den nye veien forbi denne byen siden det er en avstikker fra veien mot solkysten. Vi hadde hørt mye bra om denne byen av amerikanere og var nysgjerrige på hvor det er amerikanerne legger sin ferie. Og Santa Fe var utrolig sjarmerende, om enda litt dyrt. Byen ligger oppover i fjellene, og er over 400 år gammel, grundet av spanjolene. Dette bærer byen preg av for plutselig trodde vi at vi var i et helt annet land! Vi fikk en sterk meksikansk følelse her. Alle hus er lagd av jordfarget stein/leire. Gatene er trange, og byen hadde en liten plaza (torg) som midtpunkt. Selvom hele byen var overfylt av amerikanske turister så hadde likevel klart å bevare byens sjarm og ikke lagd et stort tivoli av hele byen. Her spiste vi ekte meksikansk mat og koste oss masse i det fantastiske landskapet som bestod av rød jord, grønne busker og kaktuser og utsikt så langt øyet kan se.

Vi har tatt oss inn i Arizona, sett landskapet forandre seg, møtt regnstormer på veien, og kan lett se for oss en tornado komme blåsende over det åpne landskapet og ta med seg skurene til hus som står ute på de åpne jordene. Vi har tydligvis vært heldige med været så langt for så fort regnet kommer reiser vi videre og får sol dagen etter. På nyhetene i dag viser de store oversvømmelser i Chicago, en by vi hadde hetebølge i. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen er at Grannd Canyon er som våtest i Juli og August så vi krysser fingrene for fint vær når vi ankommer i morgen.

I natt har vi sovet i en liten søvning by som heter Winslow. Det eneste som er å se her er hotellet vi bor på. Og det er fantastiskt! Til tross for at byen ligger ganske avsides og har lite å tilby så fikk vi et av de siste rommene i går når vi sjekket inn. Det er et historiskt hotell da det tydligvis er tegnet av en kjent kvinnelig arkitekt. Det åpnet i 1930 da Santa Fe Railway går utenfor døra, noe vi har fått merke. De nye eierne har renovert hele hotellet til et meksikanskt paradis med gule, oransje, aprikose og grønne farger. Alle gulv er gamle, mørke tregulv og møblene er rustikke heltremøbler med innskag av jernlamper osv. Vi har en fantastisk grønn utegård vi dessverre ikke har fått benyttet pga regnvær i går, og de har en av de mest kjente restaurantene i staten som vi fikk benytte i går. Hotellet heter La Posada og det er som å bo på et museum. Ene eieren er i tillegg en etablert kunster så kunsten hennes henger overalt og gjør at det finnes så utrolig mye å se på. Det er dyrere en hva vi har betalt hittils men det kreves jo ikke så mye å slå motel for 250 kroner per natt... Vi synes det er rimelig med 600 kroner for slik luksus vi får her. Samtidig har vi fått fortalt at eierne kjempr for å beholde det slik det er i dag, og at det ikke skal bli oppkjøpt av en kjede for å skape noe helt annet. Godstogene dundrer forbi hotellet og i går kveld stoppet også et passasjertog med noen nye gjester som hoppet av.

I dag skal vi ta en avstikker fra Route 66, og kjøre sørover mot Sedona. En grønn dal, med rødfargede fjell rundt omkring som skal være veldig vakkert og det finnes masse å finne på der. Turen dit er ikke spesielt lang så vi håper på å få nyte dagen i sol, istedet for inne i en bil.

Takk for alle kommentarer og hyggelige tilbakemeldinger på bloggen, Vi setter stor pris på nyheter hjemmenifra siden vi er ganske så isolerte fra omverdenen. Vi har fortsatt 2 uker igjen, neo som nok er bra for nå begynner vi å glede oss litt til å komme hjem, ta tak i leiligheten som ser ut som et kaos og se hvordan det har gått for maleren som ar gjort en stor jobb mens vi har kost oss her:)