Og så var det Bolivia som stod for tur, et land vi hadde ganske høye forventninger til på grunnlag av hva andre reisende hadde fortalt oss.

Bolivia, som er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere enn Norge, regnes som det fattigste landet i Sør-Amerika, men er kontinentets rikeste på naturressurser. Ikke bare er hovedstaden i Bolivia, La Paz, den høyeste hovedstaden i verden med sine 3660 m.o.h. (som man forøvrig godt kjenner på pusten på vei opp de mange bakkene), har landet også noen av verdens kaldeste, varmeste og tørreste steder. Over 60% av innbyggerne er innfødte indianere, som utgjør nok en "rekord" i Sør-Amerika. Og "verdensrekordene" ender ikke med det.

Vi begynte vår tid i Bolivia i en liten landsby som heter Copacabana, som ligger ved verdens høyeste innsjø, Lake Titicaca. Her tok vi også en tur til Isla Del Sol som i følge inkaindianerne er solens fødested, og etter å ha gått fra nord til sør i strålende vær og med fantastisk natur rundt oss, takket vi for oss og rettet nesene østover mot hovedstaden.

I La Paz feiret vi 17. mai med is og kinopopcorn i dårlig vær. Til vår overraskelse, etter å ha googlet "17th of May in La Paz parade" hundre ganger uten treff, var det en megastor streik akkurat på selveste nasjonaldagen, og det ble god stemning blant bolivianerne da vi ble med på demonstrasjonen for å komme litt i stemning.

For å gjøre kål på vår andre "verdensrekord" i Bolivia valgte vi å sykle ned den berømte veien fra La Cumbre til Coroico, bedre kjent som "death road" og/eller "the world's most dangerous road", og makan til vei skal man derfor lete lenge etter. Med klipper på flere hundre meter rett ned på den noen steder 1.5 meter brede veien suste vi 65 km nedover på fjellsykler og med godt utstyr. Med fantastisk natur hele veien satt vi til slutt igjen med mange kule bilder, en (snikskryt)t-skjorte som beviser hva vi har gjort og mange gode minner, og ikke nok med det kan vi også si at vi har kjørt opp dødens vei med bil, noe som var en opplevelse i seg selv.

Etter noen flotte dager i La Paz og Ringshaug Ungdomsskole-reunion med Martin og Kristian, spente vi på oss sekkene og la avsted med retning sørover, til en by som heter Uyuni. I Uyuni finner man verdens største saltflater, og vi var på en tredagers lang tur rundt på flatene, på fjell, vulkaner og vi så også lava 5000 m.o.h for første gang i våre liv.

Turen endte opp i San Pedro de Atacama i Chile, og her skal vi være fram til tirsdag da vi reiser videre til Salta i Argentina. I skrivende stund har talcat vært et team i syv måneder, og fortsatt er det bånn gass og godt humør. Slik skal også de neste fire ukene og fire dagene bli, helt til vi står med begge beina plantet på god, gammeldags, norsk jord.