Jeg vil gjerne fortelle historien om min bestemor, verdens herligste menneske, slik jeg kjente ho. Bestemor, du var kanskje liten i størrelse, men med det største hjerte. Kom man overraskende på besøk hadde du alltid noe på lur, og kom man midt i middagen delte man på det man hadde og var tilfreds med det. Etterpå fikk man sitte på fanget ditt i gyngestolen mens du leste i den istykkerrevne eventyrboka, som alle barn og barnebarn før har blitt oppfostra på. Andre ganger satt vi bare der mens du og bestefar fortalte historier om gamledager. Hvordan jeg i timesvis kunne sitte på fanget ditt og kose med det myke dunet på dobbelthaka di mens dere snakka om sykkelturer opp til Treungen, de fine fruene du og oldemor tjente hos, historier fra kiosken til bestefar, de utallige originalene på Rævesand. Prate var noe du var veldig god til. Til tider også litt for god.

Når man skulle på overnattingsbesøk hos dere så begynte man alltid på kjøkkenet med kveldsmaten. Hjemmebakt brød, nøkkelost og sjøllaga ripssaft, før man satte seg i sofaen og så på Norge Rundt. Så pussa vi tennene og du klaga over den hullete, myke serken jeg alltid skulle sove i, som du ikke fikk lov til å hive. Oppe i dobbeltsenga lå vi å prata litt til, du mer og mer søvnig og jeg mer og mer våken. Det er noe veldig betryggende å sove ved siden av sin bestemor, til tross for at du snorka verre enn et damplokomotiv og jeg til slutt måtte rømme inn i naborommet. Det første jeg gjorde hver gang jeg kom til Rævesand var å løpe ned til dere og jeg ble alltid skuffa når dere ikke var der. Men som oftest var jeg heldig og kom mitt i middagen. Du kalte meg alltid en snik og mente at jeg visste akkurat når maten var ferdig. Kanskje gjorde jeg det óg, man vil jo nødig unngå den. Dere var mitt andre hjem, og du min reservemor. Alltid på godt humør og med tårer som trilla nedover kinna når du lo. Og så ga du oss alltid en god klem når vi kom inn på kjøkkenet. Jeg elsket våre stunder på kjøkkenet der vi snakka om alt og ingenting, hvordan du lærte meg å sette pris på å lage mat og å dyrke i hagen. Når tela først hadde forlatt jorda var den versjonen man så av deg den som alltid stod med fua i været og fingrene i jorda. Du er min helt, mitt forbilde og en person som har gitt meg så uendelig mye, og som man aldri kan glemme. Dine føtter var kanskje små, men spora du etterlot deg var en kjempe verdig.

Bestemor, jeg elsker deg.