Jeg har vært i Nepal i fire dager og dagene går allerede fullstendig i ett for meg. I skrivende stund søker jeg stillhet på hotellrommet. Ansiktet mitt er klamt og varmt og jeg føler at jeg har et lag av støv over hele meg. Men jeg liker det. Heldigvis er jeg ikke typen som ikke tar på dørhåndtak og rekkverk hjemme. Da hadde jeg virkelig hatt et (antibac-)problem. Kathmandu føles egentlig ikke som en storby i det hele tatt. Med sine rundt én million innbyggere er det jo ikke stort verre enn Oslo. Jeg har hørt at Nepal er litt som en light-versjon av India. Jeg er isåfall glad jeg ikke er alene i India...! Likevel, jeg får knapt gå to meter uten at noen snakker til meg eller vil selge meg noe. Det er sykler, motorsykler, biler, taxier, busser, richshaws, tuktuk'er og ikke minst mennesker absolutt overalt. I Thamel er vi på et vis skjermet fra det virkelige Kathmandu. Her er det boder og butikker og selgere og backpackere. Jeg spiser wraps og eggerøre og BLT sandwich og drikker Tuborg og cola light. De har Toblerone på nærbutikken og de spiller Coldplay og Rihanna på puben. Men på utflukt til middelalderbyen Bhaktapur får jeg se en annen side av byen. Støvet og eksosen ligger som et kvelende teppe over byen mens vi suser utover motorveien. Den forurensede luften liksom krasler i munnen og jeg holder jakkeermet over ansiktet. Vi passerer kilometer på kilometer med slitne, brungrå og i norske øyne stygge hus. Det er kvinner, menn og barn som selger varene sine i utkanten av motorveien, det er kvinner med enorme laster på ryggen og det er kameratgjenger i 20-årene som holder hender. Se for dere en kameratgjeng på 20-30 år holde hender på Grünerløkka?! Vi passerer en gjeng kvinnelige(!) munker, desverre rekker jeg ikke ta bilde av dette som jeg ikke engang visste at fantes. Stadig vekk kjører bilene omveier for å unngå kuene som ligger i veibanen. Herlig. Sjåføren sier at det er japaneserne som har laget motorveien uten at jeg helt oppfatter hvorfor. Bilene kjører som villmenn og jeg sitter spent som en fjær i forsetet hele veien. Jeg prøver å si noen ord til Emma og Josefine i baksetet men vi forstår fremdeles hinanden ike. De ser lettere engstelige ut de også men vi kan ikke annet enn å le av fryd. Sprøtt at det skal være mindre energikrevende å snakke engelsk til to jenter fra nabolandet i sør. Forresten er de begge fra Ikast, og Emma er stor Gro Hammerseng-fan. Så jeg tror jeg fikk plassert meg godt på kartet når jeg sa at hun er fra hjembyen min og at tante kjenner henne..

Men tilbake til Nepal.

Bhaktapur er en middelalderlandsby litt utenfor Kathmandu med bygninger tilbake til 700 år etter Kristus. Vi tusler rundt og tar bilder og veiver vekk innpåslitne guider. Det er flott, men jeg fascineres mer av menneskene jeg ser enn av bygningene. Nepal er en smeltedigel av ulike religioner og kulturelle grupper. Hovedsaklig hinduisme og buddhisme men også en jungel av krysninger og varianter av disse. I Bhaktapur er det visstnok Newarene som holder til. De er verken hinduer eller buddhister men har en salig blanding av disse. Jeg forundres litt over at så mange forskjellige trosretninger, kulturer og ritualer kan eksistere innenfor såpass små områder. Det er jo mange eksempler på at det ikke fungerer like godt andre steder i verden…. (uten at jeg har kunnskap nok til å si at dette bare skyldes forskjellig religion). Da jeg sto og kikket i en fotobok om Tibet utbrøt mannen som jobbet i bokhandelen: "Ah, the Tibetan - great people!". Se for dere at vi umiddelbart hadde sagt det samme om svenskene…?

Men Nepal er nok heller ikke noe glansbilde på alle områder. De har visstnok fremdeles tydelige spor av kastesystem og det finnes kasteløse grupper som har det veldig vanskelig. Blant annet har barnedødeligheten her vært høy gjennom mange år.. De som dør før de er fem år dør oftest på grunn av diaré faktisk, som en følge av det svært skitne vannet her og dårlige sanitære forhold. På vei hjem til hotellet kommer jeg i snakk med en mann som jobber for en gruppe kasteløse barn. Han forteller at han er av samme kaste selv. Måten de hjelper barna på er å lage musikk sammen med barna som de spiller inn på CD og selger nettopp til turister som meg. Jeg fortalte han at jeg har jobbet med barn i Norge. Han ville gjerne invitere meg opp til øvingsrommet deres, men jeg var sliten etter en lang dag og takket nei. Dessuten har jeg en viss automatisk skepsis til å bli noen inn noe sted. Norge har gjort en god jobb i å fortelle meg at alle menn som er bitterlitt annerledes fra den gjennomsnittlige, hvite skandinaveren kan være en potensiell voldtektsforbryter… Jeg liker det ikke. Men når jeg går alene er det muligens fornuftig å si nei innimellom likevel. Jeg kjøper en nepalesisk strikkelue til 14 kr som jeg håper vil matche fjelljakken min og går hjem (mange viktige hensyn å ta her i Nepal…).

Nå skal jeg forsøke å ta en liten lur. Strømmen er borte igjen, de kobler den ut hver dag, og jeg er ikke helt bra i magen og skal nok ikke spise på en god stund. Jeg sovner rundt 04-05 hver natt, jet lag'en er tydeligvis intakt. Dessuten er det diverse forstyrrelser om natta her som gjør meg urolig. Én natt fant jeg en slags firfisle på badet som, uten linser og i mørket, så urovekkende stor og farlig ut. Jeg lå med teppet over hodet i en time og så for meg hvordan den sikkert krøyp opp i senga mi. Og i natt herjet den verste stormen/tordenværet jeg noen sinne har hørt. En stund lurte jeg oppriktig talt på om byen ble bombet! Har aldri hørt lignende tordendrønn, det var så bakken ristet. Men da jeg til og med fra under teppet kunne se lynet hagle uavbrutt utenfor skjønte jeg at det kanskje ikke var blitzkrieg likevel…