Du vet du har vært en stund i Nepal når du ikke hever øyelokket over å gå forbi en mann med et kjøleskap på ryggen. Eller for den saks skyld en treseters sofa. For noen dager siden vandret jeg rundt alene mens Gelzen satt med føttene i et Detox-bad. Og jeg som trodde jeg hadde dratt fra sunnhetstyranniet da jeg forlot Norge.. Iallfall, mens han satt der og så på giftstoffene som bokstavelig talt fløt ut av føttene hans og gjorde vannet grønt og svart og gøggete, tok jeg meg en tur i nabolaget. Jeg tror ikke jeg hadde vakt mer oppmerksomhet om jeg så hadde kledd meg ut som et romvesen. Overalt snur folk seg og stirrer på meg, ja de rett og slett måper. Forundringen står skrevet i panna og jeg tror de tenker: Hvor er hun fra? Hvorfor i all verden er hun i dette området av byen? Alene? Mens turistene holder seg trygt innenfor Thamel kan vi her gå rundt i time etter time, ja sikkert i dagesvis, og jeg forblir den eneste som skiller seg ut. Men jeg liker det, jeg liker luktene, støvet, dritten, kaoset, og jeg liker å bo midt i det. Bo der hvor nepaleserne bor.

Etter at Himalayaturen var over hadde jeg noen dager for meg selv i Pokhara. Vakre, hippie-aktige Pokhara. Det var så stille der, som om noen hadde dempet volumet mange hakk. Om morgenen satt jeg nede ved innsjøen med pannekake og fruktsalat og bok til frokost, jeg tok massasje, kjøpte gaver til både meg selv og andre, surfet masse nett og spiste indisk til kvelds. Men å være alene ble raskt ganske kjedelig. Og så hadde jeg jo fått tilbud om å bo noen dager hjemme hos sherpaene jeg gikk i Himalaya med! Mandag morgen tok jeg derfor den svette og humpete bussturen tilbake til Kathmandu (her tar det sju timer å kjøre 20 mil).

Men "noen dager" ble raskt til en uke i det store fine huset deres, beliggende i utkanten av Kathmandu. Og for en fin og antagelig veldig lærerik uke det har vært. På dagene sitter jeg bakpå motorsykkel mens vinden blafrer i håret og overlater alt til skjebnen og Gelzens kjøreferdigheter. Vi kjører til Buddha-stupaen og til et punkt med utsikt mot Himalaya, vi drikker te hos venner og besøker den samme kaffesjappa tre-fire ganger. Jeg vet ikke hva som er mest surrealistisk, å spise lunsj mens "Money money money" og "Dancing Queen" spilles i bakgrunnen, eller å være på en shabby japansk restaurant mens Beethoven og Bach ljomer ut av høytalerne. Jeg synes det er en opplevelse bare å høre på hvordan de snakker sammen. Selv om jeg ikke forstår et kvekk av sherpa-språket så virker det som om alle høflighetsfraser er skåret vekk. Den der høflige inntoningen vi driver med når vi møter bekjente i Norge med "hei, hvordan går det med deg og dere, hva driver du med om dagen" har jeg ingen følelse av her. De liksom bare buser inn, setter seg ned og får servert et eller annet og snakker høyt og raskt helt til det er tid for å gå. Sherpa-språket er forresten veldig likt tibetansk, ikke så rart da sherpaenes landsbyer ligger oppe mot foten av Mt. Everest, ikke langt fra grensen til Tibet. I tillegg ser sherpaene litt annerledes ut. Der mange nepalesere ligner mye på sine naboer i India, har sherpaene litt smalere øyne, litt lysere hud og mer værbitte ansikter. Ikke så ulikt tibetanerne. Noen ser også forbløffende kinesiske ut.

Det er som om dagene har ekstra timer, det er så uendelig med tid. Kanskje har det noe for seg å stå opp tidlig på fridager, og så er stemningen så avslappet. Det er ikke så mye som skjer, ingen som stresser hit og dit. Gelzens gamle foreldre tusler rundt i huset hele dagen. Hans gamle far er en bitteliten og veldig søt munk på 85 år, med sitt eget lille kloster i øverste etasje. Hans litt yngre kone er alltid kledt i sherpadrakt og spinner ustanselig på bønnehjulet sitt. Der de gamle i Norge liksom puster ut og sukker "Jaja, sånn går nå dagan" så sukker hun og liksom blåser ut "Ooom mani padme hum" . Søstrene til Gelzen virker å være hjemme bestandig. De feier gulvene med sopelim, vasker klær eller tar oppvask for hånd eller de lager mat. Noen av de studerer mens noen har sine oppgaver hjemme i huset. Og ellers ser de på Bollywood-filmer eller nyheter med sine gamle foreldre. Lyset slukkes bestandig rundt 22 på kvelden og da er det bare å krype under soveposen (som er helt overflødig i sommervarmen) og lese bok fram til søvnen tar meg. Jeg tror dessuten de har sovepulver i veggene her, jeg sover fra jeg lukker øynene til noen kommer inn til meg med te tidlig på morgenen eller en av de mange barna strekker seg over meg for å stjele iPoden min. Te får jeg forresten servert døgnet rundt, de behandler meg som en prinsesse og det er såvidt jeg får lov å bære koppen min inn på kjøkkenet. De bare ler høyt og sier "no, no no" når jeg sier at jeg vil vaske opp eller være med og kutte grønnsaker. Overalt i nabolaget er det barn og ungdommer som vandrer gatelangs eller sykler i kaoset av motorsykler (biler er det lite av, det er visst for dyrt for de aller fleste familier). De kommer galopperende på hester, spiller fotball på løkka eller bare sitter på fortauskanten. Jeg får fortalt at skole koster mye penger i Nepal men at mange går på skole iallfall til de er 12-13 år. De med litt mer penger kjøper inn barna på privatskoler, som er langt bedre enn allmennskolen og som tilbyr mye bedre engelskundervisning.

Jeg tenker at her er det bare å ta imot alt jeg ikke spiser hjemme med åpne armer, uten å tenke. Det går i (altfor mange) pannekaker til frokost, momos og koreansk til lunsj og bestandig Dhal Bhat til middag sent på kvelden. Men Dhal Bhat er bedre enn Lonely planet skal ha det til, risen er god og linsene er på en eller annen måte veldig godt tilberedt, og så er det alltid grønnsaker i curry ved siden av. Noen få dager i uka vanker det i tillegg kylling eller kjøtt. Kaker eller søtsaker er det aldri, jeg får ikke greie på om det er vane eller for å spare penger, men de bekrefter at de sjelden spiser søte ting. Det tar litt tid før jeg forstår omgangsformen deres. De spør sjelden "vil du være med ut, vil du være med å se på tv". Vi bare gjør det. Når jeg sitter på rommet mitt hender det stadig at det kommer noen inn og setter seg ved meg. Noen ganger kommer det inn en nevø på 15 år som sitter og liksom-trommer og snakker litt med meg. Noen ganger kommer Kami, noen ganger gamlefar som alltid smiler, sier noe til meg på sherpa som jeg ikke forstår og sjekker at vinduene er lukket. Ifølge de andre bekymrer han seg for at jeg skal reise videre alene. En kveld viser jeg Sonam bilder fra Norges fjellheim og han blir faktisk ganske imponert over Besseggen, Lofoten, Prekestolen og toppturer med ski på beina. Føles helt snodig å bedrive norgesreklame, men de spør mye om hvordan ting er i Norge og da er det vel på sin plass å vise fram det fineste vi har. Alle har de en drøm om å jobbe noen måneder i Frankrike eller Norge, og jeg har lovt å finne litt ut om mulighetene.

Gelzen sier at jeg har fått en familie i Nepal nå og i fare for å romantisere alt for mye så føles det litt sånn. Jeg vet at jeg skal tilbake hit. Og jeg vet at jeg skal tilbake til Himalaya. Før jeg reiser henger alle hvert sitt hvilke silkebånd rundt halsen min. Det er en tradisjon de har for å hedre andre.

Nepal, du var fin i de 30 dagene det varte, men det var tid for å reise videre nå. Til Tibet, men først noen dager i Kina. Etter en dag i Xining kan jeg konstatere at INGEN kan engelsk, de bare ser dumt på meg når jeg spør etter vann eller internett. Xining føles som en ikke-by og jeg vandrer rundt i timesvis uten å se annet enn bittesmå kolonialer og restauranter som ser ut som lagerrom. Facebook, Twitter og Google er sperret i Kina, muligens også Skype. Men snart, snart snart kommer Anja med toget fra Beijing! Anja, som en sen desemberkveld kom med det impulsive forslaget om at jeg kunne møte henne i Tibet. Hvem vet, uten hennes sprøe innfall er det ikke sikkert jeg hadde sittet her borte i dag. Vi drar til Tibet på torsdag, men pga regelendringer fra kinesiske myndigheter virker det brått vanskelig å komme seg inn i Lhasa...