Jeg tror det var da jeg satt i baksetet i bilen på vei inn i Kathmandu at det gikk opp for meg at nå, NÅ er jeg her. Eller kanskje var det da jeg åpnet øynene på flyet og fikk se Himalaya under oss og det hoppet av glede i magen min. Jeg er på reise, men jeg skal ikke hjem om noen uker, jeg og sekken min skal klare oss i Asia så lenge vi synes det er gøy. På de 15 minuttene det tar fra flypassen til "hotellet" ser jeg kuer i veikanten, en mann som står og grøfta og slakter en gås, familier i alle farger og antrekk, hinduer, sikher, munker. Det er eksos, søppel, nedslitte hus og strømledninger overalt. Det finnes få gatenavn, ingen trafikklys, langt mindre rundkjøringer. Jeg tenker at jeg er er glad disse folka er gode på dødvinkel og vikeplikt.

Gradestokken sier 20 grader men likevel er det veldig varmt. Jeg går håpefullt ut for å finne noe lettvint å spise og en flaske vann. Thamel, området jeg bor i, føles som en eksplosjon av mennesker og farger. Her får man ikke gå ubemerket; jeg får mange blikk og spørsmål om hvor jeg er fra. Men det føles ikke påtrengende eller ubehagelig, det kjennes bare som de er nysgjerrige. Det er noe med smilene som virker så ekte. Visstnok er det en absurd tanke for en nepaleser å reise noe sted helt alene, så det kan vekke oppsikt å vandre alene som jente. Etter å ha slukt en lunsj 10 kr beveger jeg meg hjemover. Plutselig innser jeg at den vanligvis toppfungerende retningssansen min har ført meg i fullstendig gal retning. Jeg går og går men det hele føles mer og mer ut som en labyrint jeg ikke kommer ut av. Tilslutt hopper jeg på en sykkel-taxi, mannen sykler og sykler og insisterer på at han vet hvor jeg bor, mens jeg selv innser at han tar meg i fullstendig feil retning. Etter å ha betalt alt for mye for taxituren (dette resonnerte jeg fram til etterpå) står jeg utenfor Kantipur guest house. Bare synd at jeg bor på Kantipur hotel. Småsvett, gyngende, men ubekymret tar jeg en ny taxi og brått er plutselig riktig Kantipur framfor meg. Jeg prøver å ta igjen for tapt søvn, men når strømmen går i hele byen og uteblir i timesvis blir rommet forferdelig klamt og varmt. Så jeg dusjer stående på huk i lyset fra lommelykten og det føles litt som å bli ny igjen.

Alene er jeg ikke, eller rettere sagt, jeg trenger ikke være alene. På Gardermoen fant jeg min medsammensvorne da flyet vårt var et døgn forsinket. Liv Unni skal gjøre feltarbeid til masteroppgaven i en liten landsby i Nepal og jeg har store planer om å besøke henne der etterhvert. I kveld var vi ute og spiste indisk og jeg tenkte på hvor rart at det er at noen man har kjent i to døgn plutselig føles som gamle kjente i disse omgivelsene. Ekstra glad ble jeg da nabobygningen hadde rocke-karaoke eller noe sånt, og de spilte Splendid isolation.

Jeg har også møtt to danske jenter på hotellet som fulgte meg trygt til byen etter at det hadde blitt mørkt. Etter mange spørrende blikk gikk vi tilslutt over til å snakke engelsk til hverandre. Hvem sa at det norske språket er utviklet fra dansk?

Nå går atter vifta i taket rundt og rundt i voldsom fart og jeg føler meg både veldig lost og veldig tilfreds på samme tid. Jeg tror dette er begynnelsen på noe bra.