Vi har vært på Smokey Mountain, det var her arbeidet til Rachel Trovi startet for snart 30 år siden. Arbeidet som går på å hjelpe den fattige befolkningen på Filippinene. Det er ofte Jahn og meg sier at nå har vi sett det værste man kan se og oppleve av umenneskelige forhold, men igjen tok vi dessverre feil. I dag har vi sagt det igjen. «Det er det værste vi har opplevd og sett».

Tidlig lørdag morgen satte vi kursen til storbyen og hovedstaden Manila, som er en av verdens største byer med ca. 15 millioner innbyggere, når man inkluderer byene som inngår i storbyregionen Metro-Manila. Enkelte provinser rundt hovedstadsområdet Manila har over 17000 innbyggere per km^2. Mange mennesker reiser fra landsbylivet inn til storbyen Manila for å realisere en drøm om et bedre liv. For svært få blir ikke livene deres noe bedre, men mye verre. På vei inn til Manila passerte vi slumområdene, hvor «husene» på 2 m^2 lå tette i tett. På avstand minnet det meg om hundehus i dårlig forfattning som lå på rekke å rad. Ikke langt unna ligger Makati, som er et fancy nabolag og er «Metropolitan Manilas» sentrale buisnes områder med høye flotte byggninger og skyskrapere som ses på mil avstand. Den andre siden av Manila er storbyslummen og Smokey Mountain.

Det er de fattigste av de fattige som bor på Smokey Mountain. Området blir kalt Smokey Mountain fordi det tidligere ble konstant brent søppel her. Smokey Mountain er en helt annen verden. Det er et gigantisk søppelfjell, som består av over to millioner tonn søppel, det er over 50 meter høyt. Det er sykt. Om du går nærme fjellet ser du alle lagene med søppel. Det er et hjerteskjærende syn. Smokey Mountain er nå stengt, men fremdeles bor det familier der som forsøker å overleve av restene. I dag reiste vi for å besøke en familie, som Dr. Dobbe har blitt kjent med fra tidligere besøker. Vi reiste sammen med Ever, som er en av de ansatte i Ma-ma´s Hope. Ever kjenner folk i dette område, så vi ble vist rundt på Smokey Mountain av en lokalkjent i området.

Alle hilser på oss når vi passerer dem, vi følte oss aldrig utrygge. Men, det er første gang Jahn og meg kikker på hverandre før vi går ut av bilen og vurderer om det er greit å ta med vesker og kamera. Området er så ille, så fattig, så mye søppel og så mange ustelte mennesker.

Vi hadde med tøy og gåtteri, men igjen alt for lite. Behovet er så stort at man klarer ikke å nå alle… Barna var møkkete og mange av dem nakne, de hostet og snørret. Noen var magre. De fleste av menneskene vi har møtt i slumområdene har ikke sett sultet ut, men her var det noen babyer som så magre ut. Det var ikke tilgang på vann. Vannet måtte kjøpes og bæres opp til toppen. Det er forståelig at det ikke kan prioriteres til personlig hygiene. Hver dag dør det sikkert mennesker her og nye babyer blir født. Jeg ser også eldre menesker som bor her og tenker hvordan kan man bli gammel på en slik plass? Hvordan klarer mennesker å overlever er meg en gåte. Flere av oss hadde ikke klart et døgn i en slik tilværelse.

Det er vanskelig å sette ord på inntrykk og opplevelser. Man kan ikke skjønne omfanget av nøden før man selv står med begge føttene plantet i all søppelen og tar inn alt det man ser, hører og lukter. Det kan ikke beskrives gjennom tekst, bilder og videoer, men man klarer kanskje å skape et inntrykk. Fattigdommen er så stor og den har ingen grenser. Menneskeverd eksisterer ikke lengere. Hjemme bor dyrene våre bedre enn eldre, voksene og barn her. Vi tenker og reflekterer. Menneskene vi møter i slumområdene har ingen fremtid, ingen klarer å jobbe seg ut av slummen, om de ikke blir hjulpet ut av andre mennesker. Vi tenker på barna som ikke får gå på skole, men de smiler og ler. De løper rundt med sine skittene og snørrete ansikter i utgått tøy og de ser glade ut. Å se gleden i deres ansikt får oss ofte til å tenke på lykke. Når er menneskene lykkelige og hva er egentlig lykke? Hjemme klager man på ting som ikke er noe å klage på. Vi har ikke en ide om hvor heldige vi er som har tak over hode, en seng å sove i, rent tøy og mat i fryseren. Barna vi møter har så tøffe liv og de bærer på så mye mer enn vi kan tenke oss. Våre liv går videre også etter besøket på Smokey Mountain, men vi blir tvunget til å stoppe opp å tenke og sette pris på livene våre og hvor heldige vi er som bor i Norge. Det vi tar som en selvfølge er ikke en selvfølge for alle, så sett pris på livene man har, det er helt sikkert noen som ville ha byttet med deg…