Dr. Gunhild Dobbe, har kommet i kontakt med Veha og hennes familie via kjente som jobber for Ma-ma´s. Veha, 9 år, har hatt en stor svulst i panna, som presset på synsnerva. Synet hennes sto i fare. Hun skjemtes over sitt utseende, noe som førte til at hun isolerte seg. Veha er heldig å ha en familie som bryr seg om henne. Familien er fattig og har ikke selv hatt penger til å hjelpe datteren med operasjon tidligere. Dr. Dobbe, tilbydde seg å hjelpe familien økonomisk, dersom en operasjon ville være med på å bedre jenta sitt liv, samt sjanse for å redde hennes syn. I følge legene var de positive til en operasjon og operasjonen ble utført. Vi hadde tidligere fått vite av operasjonen har vært vellykket og at jenta var kommet hjem igjen til sin familie, men etter kort tid hadde hun fått komplikasjoner og pustepesvær og blitt igjen innlagt sykehuset. Hun er kritisk syk, men i følge legen er hun stabil. I dag var dagen kommet for å besøke henne på et av Manilas offentlige sykehus. Det var ikke mye som minnet om et sykehus da vi gikk for å besøke Veha. Det var en svært slitt byggning. Gulv og vegger var møkkete, malingen var flasset av. Svært få lamper virket, de manglet lyspærer. På rommet satt faren og storesøster. Veha delte rom med to andre voksene menn. Vi var kommet til en overvåkningsavdeling. Veha var intubert, det vil si at hun får hjelp til å puste (kunstig åndedrett), hun er koblet til en maskin og flere ulike intravenøse væsker. Armene var bundet fast med skaut, så hun ikke skulle rive ut tuben fra munn, som holdt henne i livet. Det var et trist syn. Følelsen av å være observatør i en slik setting, kan ikke beskrives med ord eller bilder. I løpet av våre tid i prosjektarbeid har vi sett mye vond, men hendelsen i dag har satt spor og preget både Jahn og meg. Tiden på sykehusrommet føltes absurd. På samme rom satt en ung dame å ventilerte sin ektemann manuelt, ved hjelp av en ventilasjonsbag. Det var hun som holdt han i livet. Trolig hadde hun ikke råd til å betale døgnprisen for leie av pustemaskin. Tanken på å sitte time etter time, kanskje døgn etter døgn å ventilere en av sine kjære er utenkelig. Estetikken var glemt. Lakene var blodflekkete og møkkete. Stell av pasienten ble ikke utført av pleiere, kun familie. Det syntes på de kritisk syke pasientene. Det er lite som kan samenlignes med et norskt sykehus og norsk standar på pleie og behandling, samt respekten for et menneskeliv. Legen som Dr. Dobbe snakket med, viste ikke sympati eller empati ovenfor Veha og hennes familie. Hennes væremåte og utstråling vekket ikke tillitt. Veha var ikke lengere en jente på 9 år, men kun et nummer for denne legen.

Samholde i familien var helt og fult tilstede. Far satt hos sin datter døgnet rundt, han reiste ikke på jobb, noe som fører til at han ikke får betaling denne dagen, og alle de andre dager han må ha vært sammen med sin datter etter operasjonen. Han forteller at maskinen som holder Veha i livet måtte leies inn - de må betale døgnprisen selv. En dag vil ikke pengene strekke til. Legene forteller at de vil forsøke å operere en Tracheostomi, som vil gjøre at Veha kan puste uten hjelp av maskin. Faren håper at det vil skje i løpet av morgendagen eller om to dager, da døgnprisen på det medisinske utstyret er høy og pengene deres vil ta slutt. På Filippinene får man ikke økonomisk støtte om man blir borte fra jobb eller om man blir syk og sykdommen krever sykehusbehandling. Møter man opp på et sykehus uten penger, får man ikke hjelp. Håpet er at Veha kan bli så frisk at hun kan flyttes til Ma-ma´s hospital, der vil hun videre få gratis hjelp.