Fra fengselsbesøk til 5 stjernes hotell. Miljø og kultur endres raskt og drastisk. Kontrastene er store. Det er vanskelig å finne gråsonene, det hele føles svarthvitt. Tanker og refleksjoner er mange og til tider kaotiske. Jeg tenker på hva disse store forskjellene gjør med oss som mennesker. Kan kontrastene være følsesmessig usunne? Klarer man å være i de ulike situasjonene og ta det innover seg? Setter man like stor pris på luksusen og klarer man å nyte den som før? Jeg er usikker…

Fredag morgen våknet vi for første gang under dette oppholde til regn og en gradestokk som krøp nedover. På timeplanen var det satt opp besøk på drop in senteret, men rett før vi skulle reise fikk vi melding om at alle skolebarn var blitt holdt hjemme på grunn av en ventet tyfon. Dagsplanen ble endret, drop in senteret ble byttet ut med fengselsbesøk i Tanza og General Trias. Etter fengselsbesøk og felles lunsj på Antoninos, reiste Jahn og meg videre. Vi satte oss i en Jeepney til Tagaytay. Det er en opplevelse i seg selv å ta de ulike transport mulighetene man finner på Filippinene.

Hiking på en av Filippinenes aktive vulkaner sto på listen vår over «what to do in Tagaytay». Vi hadde alt booket rom på Taal Vista Hotell, fikk tilbud om å oppgradere rommet vårt til en suite med terasseutsikt over innsjøen og vulkanen. På grunn av været denne helgen, ble igjen planene endret. Vi hadde ikke like stor glede av vår flotte utsikt fra rommet på grunn av mye tåke og hikingen ble avlyst. Spa behandling har blitt en fast greie - endelig har vi råd til to timer med massage. Vi benyttet oss av badebasseng og treningsrom. Frokost- og middagsbuffeen var stor og flott, men dessverre ble Jahn matforgiftet. Det måtte altså et 5 stjernes hotell til før man fikk den første runden med magetrøbbel - takke seg til landsbylivet og den lokale maten. Tyfonen nådde oss aldri, men solen fant aldri helt sin plass denne helgen, men lørdag fikk vi noen timer ved hotellets bassengkant, med noe kaldt i glasset.

Vi kjente at det var godt å komme hjem igjen til vår lille landsby etter to netter på et 5 stjernes hotell. Vi er blitt kjent med meneskene fra landsbyen som hilser på oss, spør hvordan vi har det og barna fra barnehjemmet som hver gang kommer løpende mot oss å roper våre navn og spør når vi skal spille ball igjen. I vår lille luksusverden på et 5 stjernes hotell, var ikke gjestene like omtenksomme, blide og glade. De var ikke interesert i å se opp når vi passerte hverandre, eller å hilse på oss eller hverandre i heisen. Jahn og meg har begge et godt inntrykk av Filippinerene, men i helgen har vi sett en annen side av folket. Her var det Iphoner, poseringer og bilder av seg selv som var i fokus. De fleste gjestene på hotellet var filippinere, men av den rike sorten. De snakket ikke lengere filippinsk (tagalog), men prøvde å snakke amerikansk. Barna selv uttaler at deres filipinske språk er stygt og vil ikke snakke det. Tilsynelatende forsøker de å skjule sine asiatiske trekk og sin identitet. De vil være noen andre, noe annet. Håret på jentene er bleket og huden er lys. Klær, sko og make up er ikke overlatt til tilfeldighetene. Barna er som små sumobrytere. Jeg er usikker på om det er status og ha overvektige barn, eller om det er fordi «nanny», som mange rike filippinske familier benytter seg av, ikke tørr å si nei til barna og deres matønsker… Det var en uvirkelig opplevelse og bismaken kom. Bilder fra feedingen sitter fortsatt langt fremme hvor underernærte og undervektige barn får et varmt måltid i uken om de er heldige å bo i område hvor stiftelsen bistår. Eller når man tenker tilbake på storebroren til vår kjære venn på barnehjemmet som døde av sult. Til en annen verden hvor de minste barna vagger når de går. Vi befinner oss fortsatt i samme land, vi har bare sitti på bussen i 1,5 time. Egoismen til oss mennesker fortsetter å vokse og utvikle seg. Skille mellom rik og fattig blir uvirkelig. Det har blitt vanskelig å forholde seg til virkeligheten. I et og samme land dør barn av sult, og noen av sykelig overvekt. Det er noe som er fullstendig galt i dette landet…

Jeepney er en busstype som brukes i kollektivtrafikken på Filippinene. De blir ofte flott dekorert av sine eiere og benyttes helst i skytteltrafikk, hovedsakelig i byområder, men det finnes også eksempler på lengre ruter. Jeepneyene er ikke utstyrt med vinduer i passasjerkabinen, men de fleste har nedtrekkbare plastvinduer som kan brukes i tilfelle regn. Jeepneyene har ikke passasjerdører, og passasjerene går inn bak på jeepneyen og setter seg på den ene av de to benkene som er plassert på langs i passasjerkabinen. Hvis jeepneyen er full, er det ikke uvanlig at man står på stigtrinnet bak på jeepneyen og holder seg fast så godt man kan (kun menn får lov til dette). Betalingen, cirka 2 norske kroner, leveres til sjåføren gjennom en åpning mellom passasjerkabinen og førerhuset. Dersom man sitter langt bak, leverer man pengene til en passasjer lengre frem og roper til sjåføren hvor man skal av (fra Wikipedia).