Vi er nå i Hanoi i Vietnam. Dette reisebrevet fra Filippinene stod i Grimstad Adressetidende tirsdag 5. april 20011.

Mennesker vi møtte - små glimt

Reisebrev fra Filippinene

Filippinene er landet vi ikke hadde inkludert i planene for vår ni måneders reise rundt verden. I løpet av de 39 dagene vi tilbrakte i Filippinene, besøkte vi 8 av landets 7106 øyer. Vi er i dag glade for at vi havnet i Filippinene, kanskje først og fremst fordi dette øyriket har bydd på mange fine steder å dykke. I alt har vi gjennomført omtrent 50 dykk på en rekke ulike dykkermål på øyene Boracay, Malapascua, Cabilao og Panglao. Det betyr at vi omtrent har tilbrakt 2 av de 39 døgnene på Filippinene under vann.

Filippinene har også vært et spennende land fordi vi har møtt mange mennesker som har gjort inntrykk på oss på ulike måter. Under en rundtur på øya Bohol møtte vi slangepasseren og transen Marymar på et lite sted inne i jungelen. Pytonslangen Prony som hun hadde ansvaret for, veide 250 kilo, var i overkant av 7 meter lang, og hevdes å være Filippinenes største pytonslange. Den spiser en gang i måneden, enten en velfødt gris eller et par geiter. Vi fikk anledning til å komme inn i buret og klappe den sovende slangen. Vi var glade for at hun hadde spist for to uker siden.

Like fascinerende som slangen, var oppasseren Marymar. Hun er en 27 år gammel transe som alltid går i kvinneklær. Hun behersker mer eller mindre 23 ulike språk. Da hun hørte at vi var fra Norge, slo hun om til "svorsk". Når Marymar deltok på danse- og sangkonkurranser, opptrådte hun i bikini laget av skinnet fra en pytonslange. Antrekket hang utstilt utenfor buret til Prony. På slutten av besøket lurte hun på om vi ville ha litt underholdning, noe vi takket ja til. Hun satte fram en liten benk foran scenen som hun hadde bygd opp ved siden av slangeburet. Hun satte på en plate av Whitney Houston, og mimet og danset med stor innlevelse. Det var ingen tvil om at Marymar elsket å opptre. Inne i jungelen hadde Bohol fått sin egen Garlic Girl!

På den lille øya Malapascua møtte vi trensseksuelle Lyra som hadde gått på hormoner i omtrent 3 år. Hun fortalte villig om sitt liv som transseksuell. Hun hadde sammen med homoseksuelle venner vært med på å stifte "United Gay Association of Kandaya" i 2009, og reiste nå rundt i landet for å skaffe midler til organisasjonen. Hennes høyeste ønske var en gang å stifte familie og få barn. Hele familien støttet henne i prosessen med å bli "hel kvinne", som hun selv uttrykte det. Hun kunne leve ut sin seksualitet uten å bli fordømt av andre mennesker. Noe overrasket sitter vi igjen med et klart inntrykk av at holdningene til homoseksuelle og transseksuelle er mye mindre fordomsfulle i Filippinene enn i Norge.

Under en biltur på Bohol stoppet vi ved noen marker hvor de høstet ris, og her kom vi i prat med en av arbeiderne som med innlevelse fortalte og forklarte. Aksene ble tresket i små maskiner drevet av muskelkraft (beina). Hver hadde sine oppgave: noen skar risen for hånd, andre bar den fram til "trøsken", to mann byttet på å treske, mens en annen renset risen ytterligere når den falt ned på et pledd på bakken. Risen ble så fraktet til veikanten, hvor den ble spredt utover små presenninger for tørk. Langs veien lå disse over alt, gjerne halvveis inn i veibanen. Praktisk med et plant og lett tilgjengelig areal for tørking av ris. Det meste av risen blir brukt av familien selv, mens noe byttes bort i andre nødvendige jordbruksvarer.

Mens vi står og prater om hvordan risen høstes, ringer det i en mobiltelefon. Vi ser raskt på hverandre, men gjenkjenner ikke ringetonen. Så oppdager vi plutselig at han som tresker risen fisker opp en mobiltelefon fra lommen på den slitte buksen. Vi ser på nytt på hverandre. For en kontrast tenker vi; her høstes risen med de enkleste redskaper, mens den nyeste teknologien innenfor kommunikasjon er tatt i bruk.

Vi kunne også ha fortalt om mange andre mennesker vi har møtt: Homsen Edgar med håndvesken, vår Bohol-guide som alltid hadde en god kommentar og et lunt smil på lur. Den alkoholiserte norske legen som etter eget sigende drev antropologiske studier når han kjøpte prostituerte. Den innsiktsfulle og for lengst pensjonerte Per som hadde reist verden rundt gjennom et langt liv, og gift med en filippinsk kvinne de siste fjorten årene. Den kvinnelige servitøren som hadde som mål å gifte seg med en mann fra den vestlige verden, og bosette seg i Europa. Og for ikke å glemme alle de utrettelige selgerne av solbriller, klokker, t-skjorter, skjell, båtturer, massasje… you name it… "No thanks…", og som likevel aldri gav opp... "May be later?"

Og vi har truffet utrolig mange flotte og hyggelige dykkeguider og mannskap på dykkerbåtene. De jobber og står på fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Lønnen til dykkeguidene ligger på ca 6 amerikanske dollar per dykk. Ingen dykkere, ingen lønn. Er du syk, ingen sykelønn. Sånn er livet her.

Takk til alle herlige og gjestfrie filippinere!