Klokken 0030 den 23. Mars landet vi i Vietnam og Saigon. Vi hadde på forhånd søkt om og fått visum for 3 måneder (for sikkerhets skuld), hadde brakt med oss 2 "passfotos" hver slik vi hadde fått beskjed om, og hadde samvittighetsfullt fylt ut innreiseskjema. Vi fikk raskt levert visumpapirene og passene i immigrasjonsskranken, og fikk en nokså lite hyggelig beskjed om å sette oss og vente. Hva med bildene vi hadde kjørt ens ærend innom Tagbilaran på Bohol for å ta, stusset vi? Etter 10 minutter fikk vi beskjed om å betale 25 US$ hver, og vi fikk passene og visumene ferdig stemplet. Men hva med de fine bildene vi hadde tatt? Vi ble skysset videre til passkontrollen, og møtte en fyr som ikke hilste, bare sjekket pass og stemplet uten å si et ord. Passene fikk vi tilbake, fortsatt uten et vennlig ord eller så mye som et lite smil.

Merkelig: ikke så mye som et vennlig nikk så langt, og vi som trodde vietnameserne var vennlig alle sammen. Og hva med bildene og innreiseskjemaet? Byråkratiske standardrutiner trodde vi. Så feil kunne vi altså ta…

Turen inn til byen per drosje ble et hyggelig møte med byen. Relativt moderne og uten masse søppel. Stemte ikke helt med hva vi hadde trodd. Da vi trøtte og slitne ankom An An Hotell, ble vi møtt av ei hyggelig og smilende kvinne i resepsjonen. Raskt og effektivt ble vi skrevet inn og fulgt til rommet. Vi var allerede overbevist om at vietnameserne faktisk er et vennlig og hyggelig folk. De to på flyplassen hadde sannsynligvis bare en dårlig natt.

I går brukte vi dagen til å se oss rundt i byen. Hotellet gav oss kart, og foreslo en rundtur til fots. Trafikkbildet er total kaos. Mye verre enn i Indonesia. Reiseguiden sier med tyngde: fall aldri for fristelsen til å leie bil og kjøre selv! Det skjønte vi bare etter noen få kvartaler.

Vi stakk en tur innom Ben Thanh Market, Operaen (den var stengt), Kathedral Notre Dam (den var også stengt) og Sentral Post Office (et vakkert bygg). Videre dro vi til Independence Palace, løste billetter og så oss omkring i bygget. Og det var et stilig bygg, med masse ulike rom for forskjellige anledninger (mottakelser, møter, kontor, forhandlinger etc. I tillegg var det nå en fotoutstilling fra livet til den berømte og folkekjære generalen Vo Nguyen Giap.

Videre gikk turen til War Remenants Museum, og dette ble et meget sterkt møte med Vietnamkrigen fra begynnelsen på 1960 tallet og til 29. April i 1975, eller Den Amerikanske krigen som Vietnameserne kaller den. Vi er enige med Vietnameserne! Til sammen ble det i løpet av krigen drept 3 mill Vietnamesere, hvor av 2 mill var sivile, 2 mill ble såret (mange svært alvorlig), mens 300 hundre tusen mennesker var savnet. Det er riktig å nevne at i overkant av 50 tusen Amerikanske soldater også ble drept. Museets ulike utstillinger gav oss et realistisk og visuelt bilde av denne grusomme krigen, hvor blant annet Amerikanerne brukte kjemiske våpen i et stort omfang. De enorme ettervirkningene av denne type krigføring er grundig dokumentert, og det blir enda den dag i dag født mennesker med meget alvorlige fysiske og psykiske funksjonshemminger. Det er ikke til å undres over atAmerikas krig i Vietnam av det internasjonale samfunnet blir definert som en krigsforbrytelse.

Vi gjør oss blant annet to umiddelbare refleksjoner da vi forlater museet: hvilke ubegripelig lidelser det Vietnamesiske folk gjennomgikk under krigen og tiårene etter, og med hvilken styrke det samme folket synes å ha klart å bygge opp landet igjen.

Rundt klokken fire på ettermiddagen kom Magnus (sønn til Lill Torunn), og det ble et gledelig møte. Mye å snakke om og mange opplevelser å dele på begge sider. Vi skal være sammen i de neste 2 ukene.

Og de første opplevelsene sammen har vi hatt i dag. Vi leide oss bil med sjåfør og guide, og dro ut til Cao Dai-templet som ligger to og en halv times kjøretur utenfor Saigon. Vi ankom til dagens andre messe som begynte kl. 1200. Tempelet er sentrum for Cao Dai-bevegelsen ("den høyeste kraften") som ble grunnlagt i 1926, og som har ca 3 mill tilhengere i sørlige Vietnam. Bevegelsen henter sin kraft fra de tre religionene buddhismen, taoismen og konfutsianismen.

Under veis til Cao Dai besøkte vi en "fabrikk" hvor mennesker med ulike funksjonshemminger produserer såkalt "handcraft". Og det var virkelig vakre produkter som ble laget, og med ulike teknikker. Bilder, skåler, boller og store urner. Og mye mer. Blant annet brukte de eggeskall av kylling og ender som basis for dekorasjoner på de ulike gjenstandene. Vi ble imponert, og kjøpte våre første suvenirer på turen, to bilder, det ene med Vietnamesiske kvinner, og det andre med fisker på Mekong deltaetsom motiv. Magnus tar de med til Norge.

Videre dro vi til det underjordiske tunellkomplekset Cu Chi som ligger nordøst for Saigon. Til sammen består dette systemet av 200 km med tuneller som dekker et område på 150 kvadrat kilometer. De dypeste tunellene går ned til 10 meter, og består blant annet av møterom, kjøkken, soverom, lagerrom, våpenlager osv. Tunellene har tusenvis av innganger, og disse er meget vanskelig å oppdage. Fra disse underjordiske tunellene drev Vietnameserne "geriljakrig" mot de Amerikanske soldatene. Ivar ble utfordret til å åle seg ned gjennom en av åpningene, og oppdaget rask at han ikke var størrelse vietnameser. Med noe mot og hardt arbeid, klarte han å komme seg gjennom åpningen. "Du er litt for lik en Amerikaner", konkluderte guiden med og lo. "Litt for mye muskler kanskje", prøvde Ivar seg uten å få for mye medhold.

I kveld har vi vært på byen og spist en bedre middag på den Vietnamesisk restauranten Nam Phan (anbefales!).

Her er menyen:

-Soup with Three Kinds of Meat

-Grilled Shrimps Salads

-Crispy Fried Soft Shell Crabs with Green Rice

-"Ben Tre" Style Delicious Fried Pancake with Pork & Shrim

-Stir Fried Water Morning Glory

-Stir Fried Pork Chop with orange Sauce

-Fried Rice with Pork, Egg, Prawns Pineapple & Vegetables in Pinapple

-Lotus Seed & Longane Fruit Sweet Soup

(Anna og Thom: her skulle dere ha vært!!)

Vin:

-Chablis Domaine William Fevre/Chardonnay

-Stamp Hardy´s Shiraz Cabernet

Konklusjon:

-Det smakte fortreffelig!

-Pris: 5,6 mill

I morgen tidlig drar vi videre til øya Phu Quoc.

NB!

De Vietnamesiske myndigheter har blokkert Facebook, så de som vil ha kontakt med oss må benytte våre adresser på yahoo:

[email protected]

[email protected]

eller legge igjen en melding på bloggen vår.