Fra vi forlot Iquitos tidlig på morgenen den 22 mars, ble det et par hektiske dager med reising og opplevelser. Det var to lykkelige jenter som forlot Iquitos og ankom Lima! Vi satte kursen mot Jockey Plaza, som er et av de dyreste shoppingområdene i Lima. Glidlåsen til hovedrommet på Anettes dagsekk hadde streiket og det var på tide med en ny (unnskyld pappa Jan! Det nyttet ikke reparere den..), og vi hadde uansett ca 4 timer i Lima mens vi ventet på bussen til Paracas. Og vi fant, vi fant, en North Face-butikk, et godt og dyrt merke (også i Norge), som hadde en slik sekk Anette så etter. Etter å ha snakket med hele familien for å få tak på fattern (pappa Jan), gikk Anette någet over budsjett, men var blid som en lerke over sin nye dagssekk (som er Jans ved retur til Norge). Vi fylte opp snackslageret etter en tur til en av matbutikkene, og satte oss blide og fornøyde på Cruz del Sur-bussen mot Paracas (med tidens plasser, helt i fronten i andre etasje på en dobbeldekker!). Vel fremme i den knøttlille byen, fant vi hostellet vi skulle bo på. Alberto, eier(?) og resepsjonist, tipset oss om et par relativt billige restauranter og vi tuslet nedover i den retningen. Iselin spiste en nydelig hvitløksfisk (som Anette siklet litt på), mens Anette ikke var like fornøyd med sin. Før vi køyet for kvelden rakk Iselin å prute til seg en klassisk turist-inkaveske.

Neste morgen var vi nok en gang tidlig oppe, og vi var utsjekket fra hostellet allerede kl 0700. En hektisk dag stod på planen! Først bar det avgårde til Ballestas Islands (også kalt ''mini galapagos''). Kontoret til reiseselskapet vårt lå veldig beleilig til, rett over veien fra hostellet vårt. Vi har valgt å reise i Peru og Bolivia med et busspass fra et selskap som heter Bamba Experience. De booker busser for oss, og vi får med inkluderte turer og opplevelser (turen til Ballestas Islands var en sånn en). På informasjonsmøtet fikk vi vite at vi garantert kom til å få se sjøløver, pingviner, peruviansk booby (utrydningstruet fugl) og mye annet wildlife. Iselin var noe skeptisk til dette løftet, hvordan kan man garantere å få se så mye wildlife? Det viste seg at det ikke var noen grunn til bekymring, det var nesten ikke noen ledig landplass på øyene, dyrene måtte nærmest sloss om å finne et sted å stå. Ballestas Islands er et fredet område, så all sightseeingen skjedde fra båten. På vei tilbake til Paracas hang Anette med hodet ut og nøt sjøvinden og bølgene, mens Iselin var litt båtsyk og lengtet etter fastlandet. Vel tilbake i Paracas, rakk vi å hive på oss de store sekkene og vandre de 600 m til bussstasjonen. Merkelig nok passerte det sikkert 20 taxier og biler som alle tutet først 3 ganger, ropte ''Taxi?Taxi?'' før de tutet to ganger til og kjørte vekk.

Vi busset videre til Ica, hvor vi sjekket inn på Hotel Ollanta. Der slang vi fra oss sekkene, hoppet inn i en taxi og kjørte til Huacachina, hvor nok en inkludert aktivitet stod på planen: Sandboggie (kjøring i sandynene med en spesialbygd bil) og sandboarding. Anette trodde dette innebar å stå på snowboard (snøfjøl) ned sandynene, men det viste seg at dette innebar aking ned sandynene, på et ombygd snowboard med hodet først. For Anette ble aking med hodet først uaktuelt og endte opp som fotograf (fikk ikke lov å ake med bena først). Iselin, som ikke har problemer med å ake med hodet først, akte alle fire gangene. Vi kjørte med sandboggien til det ble mørkt, da bar turen tilbake til Ica og vårt helt greie hotell.

Neste dag bar turen videre til Nazca, nok en gang med kongeplasser på Cruz del Sur. I Nazca hadde vi en bestillt et lite småfly (MED pilot...) som skulle fly oss over Nazca-linjene. Dette skulle være Iselin sin bursdagsgave til seg selv, siden hun ikke fikk gjort det forrige gang hun var i Peru. På busstasjonen i Nazca ble vi hentet av selskapet som kjørte oss ut til flyplassen. I flyet hadde vi selskap av en spansktalende latvier (Svetlana) og en fyr som bare snakket spansk. Vi rakk såvidt å komme oss opp i lufta før vi begge var flysyke og konsentrerte oss om å ikke spy (Anette hyperventilerte gjennom nesa, mens Iselin knuget på en spypose hun hadde funnet og sniffet inn frisk luft fra dørsprekken i flyet). Det viste seg at figurene som Nazca er så kjente for, ikke er så lette å se oppe i lufta, men vi var begge enige om at flysyke, dyrt fly og skjulte figurer tiltross, vi hadde angret om vi ikke hadde gjort det (selv om Iselin bestemte seg for å finne en annen, mindre kvalmende bursdagsgave til seg selv).

Etter å ha kysset bakken og ropt på elgen et par ganger, bar turen tilbake til Nazca. Vårt fantastiske busspass har tips til hva man kan finne på i ulike byer som vi har fulgt trofast på nesten hele turen, Nazca var intet unntak. Våre store sekker ble sjekket inn på busstasjonen, mens vi vandret til Nazca Lines Hotel. Ifølge vårt busspass var det mulig å benytte seg av dette hotellets basseng. Mot 30 soles (ca 65 kr) fikk vi lunsj og tilgang til himmelen! Vi ble ved bassengkanten til solen hadde gjemt seg for den dagen og vi var kurert for restene av flysyken som hang igjen. Etter å ha spist middag (pizza!) og loket på en internettkafe, var det tid for å komme seg på nattbussen til Arequipa. Vi fikk gode plasser nede og sov som de englene vi var hele veien til Arequipa.

ISELIN SIN 26- ÅRSDAG! Vi ankom Arequipa med bussen TIDLIG på morgenen og Anette sang en liten bursdagssang for Iselin idet hun våknet. Da vi ankom hostellet, Arequipay Backpackers, ca kl. 07.00, var rommet vårt selvfølgelig ikke klart ennå, så vi satte oss på nett for å legge ut blogginnlegg fra junglen, mens vi ventet på at det skulle bli ledig. Ca kl 11 var rommet klart og vi fikk satt fra oss sekkene. Tid for å utforske Arequipa! Vi fikk følge av Ines, en jente fra Tyskland som vi ble kjent med på sandboggie, og gikk for å titte i klosterne (ble anbefalt av en svensk familie vi møtte) og museene. På kvelden var det på med finkjolene og ut for å spise gorumetkaker og middag, Anettes gave til Iselin!