Bolivia. Det fattigste landet i Sør Amerika. Landet som har tapt alle kriger det har deltatt i, og som innehar verdensrekorden på antall statskupp; 188 ganger. Boliva; først ute av de Sør Amerikanske landene til å kreve selvstendighet, men det siste til å få det. Landet "uskyldige" norske jenter reiser til for å bli brukt som kurér, eller reiser på ferie til for så å bli "ranet, voldtatt og drept". Advarslene hang over oss fra foreldre, besteforeldre, venner, kjente og ukjente. IKKE REIS DIT!

Men halloooo?! Landets hovedstad er jo verdens høyest beliggende hovedstad, selvfølgelig må det krysses av listen! Og vi er jo ikke dumme, er litt mer "streetsmart" enn den gjennomsnittelige nordmann. Men vi holdt oss til en svipptur, slik at våre kjære der hjemme ikke skulle engste seg for mye (vi fikk høre utsagn som: "det er tryggere å reise som soldat til Afghanistan" og "ikke forvent noe hjelp om dere sitter der med 11 kg kokain i bagasjen, vi advarte dere!").

Grensen over fra Peru til Bolivia gikk ganske smertefritt. Vi fikk vekslet inn våre siste peruanske soles, er jo alltids greit å ha lokale gærninger i lommen. Disse nye gærningene hadde forkortelsen BOB, og siden humoren våres hadde blitt ganske sær, ble BOB bruk fremfor gærninger ("hvor mange Bobber har du? *fniiiis*"). Etter å ha hørt fra en amerikansk jente at hun måtte betale 130 USD for å komme inn i Bolivia var vi ganske fornøyde da vi kun ble krevd for 2 BOBs (omtrent 1,5 kroner) ved immigration.

På et punkt ved grensen måtte vi krysse en elv som ikke hadde bro. Litt artig opplevelse da vi så bussen vår seile avgårde på en liten bilferge som minnet mest om en metallflåte, mens vi selv satt stuet sammen i en liten båt med lokale bolivianere.

Bussturen videre fra grensen var rask, og mens Iselin satt ubekymret og leste bok, satt Anette med nesen klistret til ruten. Hun talte hvor mange "14 kvadratstelt" (forsvarstelt) med tungt bevæpnede soldater hun så frem til bygrensen, og kom frem til 3 oppsatte og 1 som var i ferd med å bli oppsatt. Midt i ingenmannsland.

Vel fremme i La Paz by ble vi satt av på "busstasjonen". Problemet var at "busstasjonen" i et organisert land som Bolivia, er en rar sidegate uten navn. Så Anette stod pent (flekset muskler og så truende på alle som gikk fordi) og passet på 4 stk sekker, mens Iselin løp for å finne ut hvor vi var og hvor vi skulle. Hurra for kart! Omsider fant vi rett vei, og hotellet lå ikke langt unna.

Vi sjekket inn (4. etasje! puhhhh) og gikk ut. Vel ute av døren og litt nede i veien hørte vi skuddsalver. Det var ikke den første gangen vi hørte det i La Paz, og heller ikke den siste.

Ettermiddagen i La Paz ble brukt til å hente oss etter den heseblesende turen opp trappene, klesvask og planlegging av morgendagens maratonsightseeing for å oppleve mest mulig av La Paz på den korte tiden vi hadde til rådighet. Kvelden ble avrundet med pizza på en restaurant rundt hjørnet og et tappert forsøk på å komme ajour med bloggen (intetanende om at denne kvelden ville være en av de siste vi fikk brukt på bloggskriving ettersom reiseprogrammet ble tettere og internettilgangen ble dårligere).

Neste morgen startet vi på vår planlagte rute rundt La Paz, men allerede på første stopp, Witches market, gikk hele planen vår i glemmeboken da vi ble trollbundet av lamafoster, fargerike stoffer, badges i alle former og fasonger, billige skinnvesker og billig sølv. Planene våre om å holde oss til dagsbudsjettet gikk raskt i vasken, og det ble utallige turer til minibanken for å bare ta ut noen fåååå BOBer til. Etter å ha lagt til noen skinnvesker til oppakningen vår kom vi oss endelig ut at labyrinten og fant en søt liten kafè der vi spiste lunsj. Det viste seg at kafèen ble drevet av en svensk jente, og på menyen sto flere kjente og kjære skandinaviske retter. Med andre ord, en stor suksess.

Etter lunsj stod Cocamuseet for tur, en informativ, teoretisk innføring i bruken av coca, både tradisjonelt og som en del av kokainproduksjonen. Blant annet lærte vi at det trengs 300 gram cocablader for å lage ett gram kokain og at man må drikke ganske mange kopper med coca-te for å kjenne noe mer enn en liten spike i våkenhet, så det vil vel si at det ikke er så farlig å tygge på et par cocablader for å døyve høydesyken likevel…

Videre tok vi turen innom Plaza Murillo for å skvise inn litt ordentlig sightseeing på slutten av dagen. På veien passerte vi utallige selgere av "palmekunst" og damer i tradisjonelle kostymer. Etter en liten photoshoot sa vi oss fornøyde med dagen og rushet tilbake til dagens høydepunkt, vi hadde begge bestilt en times lang kroppsmassasje avsluttet med en hot stone massage til den nette sum av 60 kroner. Gjett om det var to fornøyde jenter som vandret tilbake til hostellet den kvelden, etter å ha vært på tur med sekken en stund var det akkurat det ryggen trengte.

På vei hjem satte Iselin siste ladning i det allerede sprengte dagsbudsjettet og slo til og kjøpte en ring med den lokale steinen Bolivianitt i ekstra bursdagsgave til seg selv. Tilbake på hotellet drev Iselin masseskriving av postkort mens Anette gikk gjennom alt hun hadde i sekken og hadde kastefest før vi skulle vende nesen mot varmere breddegrader igjen neste morgen.