Vår tur til Colca Canyon var nok en inkludert aktivitet som følger med bambapasset vårt, denne gangen med overnatting. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle bli hentet mellom 7.30 og 8.00, så vi sto klare i resepsjonen med alt vi trengte pakket ned i dagsekken vår. Men det varte og rakk før noen kom og hentet oss, og først klokken 9.15 ble vi hentet av guiden og stappet inn i en allerede ganske full minibuss. Vi var et sammensatt reisefølge, med alt fra gamle italienske pensjonister til unge backpackere (oss) og stille, nesten hviskende, Singaporske turister til høylydte tyske turister.

De sistnevnte var vi så heldige å ende opp ved siden av. Vi døpte etterhvert reisefølget "Helmut und Freund" (Helmut og vennen). Den ene mannen, Helmut, snakket stort sett bare tysk. Men dette stoppet han ikke fra å skravle/gestikulere konstant til oss. Han var også veldig opptatt av at vi ikke skulle gå glipp av en eneste en av de mange hundre lamaene og alpakkaene vi kjørte forbi på veien, og prikket Anette på skulderen og pekte ivrig hver gang han oppdaget noe ute på veien. Vennen til Helmut, som vi aldri fikk med oss hva het, var den høylydte av de to. Han snakket en blanding av tysk, spansk og engelsk og holdt aldri kjeft. Hvis han ikke hadde noe fornuftig å si ropte han gjerne "Perro, perro (hund, hund)", "Foto, foto! Un sol! Foto, foto" eller "Souveniren, Souveniren! Kaufen, kaufen!". Vi syntes det var litt morsomt at han skulle gjøre narr av souvenirkjøpinga til folk siden han selv var en vandrende souvenir...

Kjøreturen til Colca Canyon tok oss med opp på 4900moh, og for å hjelpe mot høydesyken delte guiden ut cocablader vi kunne tygge på, i tillegg til at vi hadde et stopp på en café der man kunne kjøpe cocate, cocadrops og cocacookies. Siden vi begge hadde fått voldsomt vondt i hodet (og paracet og ibux ikke hadde sin vanlige effekt), var kvalme og svimle prøvde vi litt av alt, og det hjalp faktisk...

Etter å ha passert det høyeste punktet på turen begynte vi nedstigningen i Colca Canyon til den lille byen Chivay, der vi skulle tilbrige natten. Mens resten av reisefølget spiste buffetlunsj på en av byens restauranter spiste vi vår medbragte matpakke. Etter lunsj dro vi til byens varme kilder for å ta en dukkert i det varme vannet (ca 39 grader). Anlegget hadde mange basseng, og vi løp litt rundt for å teste de ut, men fant fort ut at det første var det beste, og tilbragte resten av tiden der mens vi facinerte oss over at vi konstant hat møtt de samme menneskene på alle stoppene vi har hatt hele veien fra Lima.

På kvelden dro vi ut på restaurant sammen med alle de andre reisefølgene. Vi endte på bord sammen med det italienske paret og de høylydte tyskerne, og det gikk i blanding av italiensk, tysk, spansk og engelsk hele kvelden. Maten var ikke så mye å skryte av, men vi fikk også show med tradisjonelle danser og tradisjonelle kostymer. Etterhvert måtte også turistene opp og danse. Anette klamret seg til kameraet og claimet tittelen som fotograf for å slippe å danse, mens Iselin ikke hadde noe valg (eller noe å gjemme seg bak etter at Anette hadde tatt kameraet og løpt vekk fra bordet) og ble dratt ut på gulvet. Iselin slapp likevel billig unna i forhold til flere andre, hun slapp både å kle seg opp i tradisjonelle kostymene (en svensk mann ble kledd opp i fullt kostyme med skjørt og hatt) og være med på "paringsdansen" der en lå på gulvet og ble slått hardt med en ball over skrittet.

Neste morgen sto vi opp tidlig for å reise til Cruz del Condor, et utkikkspunkt over den dype kløften der det ofte flyr kondorer forbi. Men tiden gikk uten at vi så noen andre kondorer enn de som var avbildet på souvenirene ("Kaufen, kaufen!), og da vi forlot utkikkspunktet hadde vi bare sett et lite glimt av en kondor i det den forsvant bak en klippe. Da vi satte oss i bilen kom vi med noen pessimistiske spådommer om at kløften kom til å fylles av kondorer i det vi dro. Og vi fikk rett! Etter et kort dostopp gjorde minibussen en bråvending og vi ble alle jagd ut mens guiden ropte "Condor, condor!". Vi rakk å se noen kondorer fly forbi før vi kunne reise videre litt mer fornøyde med "dagens fangst".

Vi hadde noen flere stopp i noen landsbyer på vei tilbake fra Cruz del Condor, men vi hadde begge så vondt i hodet at vi etterhvert mistet interessen og begynte å glede oss til å komme tilbake til Arequipa som var på en mer tålelig høyde. Nok en gang spiste vi matpakken vår mens alle andre spiste buffet på restauranten, og Helmut begynte etterhvert å bli litt bekymret for at vi ikke fikk oss nok mat. Vi kom tilbake til Arequipa utpå ettermidddagen og fikk noen timer til souvenirshopping, mer gourmetkake fra caféen vi var på bursdagen min og en rask middag før vi dro til busstasjonen for å ta nattbussen til neste destinasjon, Cuzco og Macchu Picchu!