Takket være endringer i flyruter ble direkteflyet vårt fra Havanna til Cancun byttet ut med mellomlanding i Mexico City og 7 timers ekstra reise (i tillegg vil Anette poengtere at denne turen også ødela sekken hun lånte av Egil. Makan til frekkhet!). Dermed måtte vi endre bussavgangen vår i tillegg til at vi mistet en hel dag i Merida. Dessverre var det ikke noe å gjøre med den saken!

Da vi på flyplassen i Havanna fant ut at busselskapet ikke hadde booket om bussen vår og vi sto i fare for å miste hele busspasset vårt rundt Yucutan-halvøya (hele turen ble nemlig kansellert om man ikke møtte opp til første avgang), ble vi lettere stresset. Vi sendte en mail til Bamba med capital letters og utallige utropstegn i emnefeltet før vi satte oss på flyet til Mexico City og håpet på at alt skulle ha ordnet seg innen vi landet igjen.

Oppholdet i Mexico City Airport gikk med til shopping, om enn litt amputert etter at vi fant ut at vi ikke fikk lov til å handle på tax free (og det var nesten alle butikkene) fordi vi skulle videre innenlands. Skuff!! Vel fremme i Cancun tok vi en taxi til busstasjonen der alt heldigvis ordnet seg med bussbookingen. Deretter ble det noen timers venting siden bussen hadde avgang klokken 02.00. 4 ukomfortable timer senere var vi fremme i Merida der det ble enda noen timers venting på hostellet før vi kunne sjekke inn, tiden ble brukt til bloggskriving og snylting på hostellets gratis frokost. Hostellet hadde et basseng, og det var selvfølgelig det første som måtte prøves ut etter at vi hadde flyttet inn på rommet.

Resten av dagen gikk med til å vandre rundt i Meridas gater for å se på livet. Etter litt kjedelig mat i Cuba (for å si det mildt) var vi ekstremt gira på skikkelig meksikansk mat, så første stopp ble en restaurant der vi bestilte oss quesedillas og nachos med dip. Gode og mette vandret vi videre. Vi merket fort at vi hadde vært hjemmefra en stund, for dagen gikk for det meste med til innkjøp av gaver til familie og venner hjemme ("Tror du mamma ville likt den her?" "Er dette rette fargen til mamma?" Jeg MÅ bare kjøpe de øredobbene til venninna mi!"), men siden alt var ekstremt billig ble det litt på oss selv også. Etter en lang dag med shopping fant vi en restaurant der de serverte tradisjonell mayamat og satte oss for å spise middag. Restauranten var stappfull med både turister og lokalfolk (god tips når man er på tur er å finne restauranter med mange lokale gjester), og maten viste seg å være kjempegod og veldig annerledes fra typisk "norsk" meksikansk mat. På vei tilbake til hostellet fant vi en sjokoladekafé der vi fikk kjøpt litt ekte meksikansk sjokolade med meksikanske krydder, en brownie på deling og en kopp hot chocolate som dessverre var en aldri så liten skuffelse.

Neste morgen ble vi plukket opp klokken 9 for å besøke det siste av de tre underverkene vi skulle besøke på turen vår, Chichen Itza. Vi ble kjørt i en 15-persons van sammen med nesten bare spansktalende turister, så etter noen få minutter med all guiding på både spansk og gebrokkent engelsk fant guiden en annen turistgruppe med hovedsakelig engelsktalende og byttet oss ut med et par fortapte spansktalende turister. Guiden tok oss med på kryss og tvers av det gigantiske arkeologiske området og viste oss El castillo med trappetrinnene som visstnok skulle kaste en skygge som lignet en slange ved vår- og høstjevndøgn, detaljerte utskjæringer, ballbanen (akkurat som den de har i filmen Veien til Eldorado), de tusen søylene, observatoriet og mange andre templer og byggverk. Vi fikk også se en cenote, en naturlig grotte (sinkhole). Disse er ofte fylt med vann, og er veldig vanlige på Yucutan-halvøya. I denne cenoten hadde mayaindianerne ofret mange barn til gudene, men guiden påstod hardnakket til noen sjokkerte amerikanere at mayaindiarnerne slettes ikke var barbariske av den grunn. Vi rakk å titte litt i souvenirsjappene før vi møtte resten av busslasset og dro for å spise det som viste seg å være den kjedeligste, dyreste og mest slitsomme (bråkete og dårlig underholdning) lunsjen på hele turen (og attpåtil stod servitørene ved døren og ville ha penger av oss! Makan!).

Det dårlige humøret etter en crappy lunsj ble heldigvis reddet da hele bussen stemte for å dra til Cenote Ik Kil for å bade. Etter å ha skiftet løp (nei, vi gikk jo! Det var jo glatt!) vi ned trappene til den dype cenoten og hoppet ut i det mørketurkise vannet. Etter å ha svømt litt rundt i vannet, gikk vi opp til det høyeste platået og hoppet sammen ut i vannet! Mens Anette strevde med å få på seg bikinitoppen igjen (hadde rømt ved landing i vannet), løp Iselin opp trappene for å hoppe påny. Affæren ble gjentatt flere ganger, mens Anette fløt rundt i vannet og slappet av. Etter litt forsøk på (ulovlig) klatring i lianene (hvorpå badevaktene kjeftet vilt!) var det slutt på det forfriskende badet og vi vendte nesen mot Merida igjen. Der vi rakk å spise middag før vi innlosjerte oss på nok en nattbuss mot Palenque.

Da vi kom frem til Palenque viste det seg at Iselin og Anette ikke var blitt klok av skade, men la nok en gang ut på egenhånd for å finne hotellet med kun et lite turistkart uten å vite hvor på kartet vi var og hvor vi skulle. Palenque var jo en liten by, det kunne jo ikke være sååååå vanskelig å finne frem… Men vi måtte til slutt bite i det sure eplet og ta en taxi, og godt var det, vi hadde nemlig gått i helt feil retning fra busstasjonen. Det viste seg at hotellet egentlig lå 5 minutters gange fra busstasjonen, godt gjemt bak noen trær, så taxien var nok en god idé likevel.

Etter å ha lest noen heller tvilsomme reviews på hostellene i byen (folk som hadde våknet opp av at noen hadde klatret inn på rommet deres og stjålet ting) hadde vi bestemt oss for å betale litt ekstra for et ordentlig hotell for å få litt ekstra sikkerhet. Skuffelsen var derfor stor da vi kom til et hotell midt i en gigantisk oppussing med arbeidere i sving fra tidlig morgen til sent på kveld og resepsjonen stuet inn på et hotellrom (som for så vidt lå vegg-i-vegg med rommet vi fikk).

Etter å ha spist frokost på en liten restaurant tok vi med oss vår store bærepose med skittentøy og vandret nedover den laaaaange hovedgaten på leting etter et vaskeri og butikker som kunne underholde oss gjennom dagen (og dem var det mange av…). Dagen ble fylt opp av butikkgåing og et kort, men dyrt internettbesøk avbrutt av lunsj og middag. Vi fant en skikkelig god restaurant til lunsj der de serverte quesedillas med reker, men et ønske om variasjon gjorde at vi dessverre valgte en annen restaurant til middag, et heller lite interessant måltid som var så dårlig at Iselin egentlig ikke har lyst til å si noe mer om den saken... Neste morgen var det nok en gang klart for en dagsutflukt til mayaruiner og fossefall, så vi tok en rolig kveld på hotellet for å lade opp.

Palenqueruinene lå rett utenfor byen, så bilturen ut dit var kort. Guide var ikke inkludert denne gangen, og som de gjerrige turistene vi var hadde vi bestemt oss for at vi i hvert fall ikke skulle bruke penger på det. Men etter et kort blikk på kartet over ruinene innså vi at vi aldri ville finne frem til noen verdens ting alene, så vi fant oss en gammel og søt guide som var mer opptatt av å fortelle oss historiske fakta enn å legge an på oss (i motsetning til mange av de andre guidene som svermet rundt hovedinngangen), pluss at han var billigere! Vinn vinn! Han ga oss en detaljert og interessant omvisning og gikk opp og ned de fleste trappene med stokken sin uten å virke sliten i det hele tatt. Han fortalte om alt fra vegetasjon, veggmalerier og gjengrodde pyramider til prinser og prinsesser, riutaler, mayatoaletter og hodeskaller. Da guiden sa takk for seg klatret vi opp i den høyeste pyramiden for å se på den fantastiske utsikten utover ruinene og jungelen rundt. Etter å ha tatt bilder og tittet på de mange souvenirsjappene vandret vi gjennom jungelen tilbake til parkeringsplassen der vi rakk et besøk på Palenque-museet før bussen plukket oss opp og kjørte oss videre til første fossefall, Misol Ha Waterfall.

Misol Ha (som betyr streaming water) var et 40 meter høyt fossefall godt gjemt inne i den tette vegetasjonen. Vi hadde bare et kort stopp der, så det ble ikke noe bading i den store kulpen i bunn av fossen, men vi fikk gått en runde bak fossen og inn i grottene på baksiden før vi måtte reise videre. Siste stopp på turen var Agua Azul Waterfalls, og den opplevelsen kan beskrives slik: Anette og Iselin var i himmelen! Agua Azul var ikke en høy foss, men en serie av mindre fosser og kulper med varierende dybde (fordelt på et stort område). Noen hadde sterke strømninger og naturlige boblebad-effekter, mens andre var stille kulper. Vi plasket rundt, hoppet uti og kjempet mot strømmen for å komme dypere inn i fossefeltet, oppover og nærmere de store, kraftige fossefallene og utforsket i alle mulige retninger for å finne nye spennende steder å leke (og det beste av alt: vi var nesten helt alene!). Rart hvor gøy det er å være barnslig innimellom!

Turen ble avsluttet med vandring langs fossefallet mens vi koste oss med latterlig billige og gode empanadas. Vel tilbake i Palenque dro vi tilbake til restauranten vi hadde spist lunsj på dagen før og bestillte akkurat det samme som dagen før (ville jo ikke risikere nok en middagsfiasko), til slutt vandret vi nedover hovedgata og kjøpte oss noen fine kjoler til oss selv før vi vandret tilbake og tok en tidlig kveld.