Fra Bolivia og skuddsalver, var det en liten flytur med et kort stopp i Lima før vi var fremme på Cuba! Både Iselin og Anette hadde lenge hatt lyst til å besøke Cuba, og endelig skulle det skje!

Vi hadde via Kilroy booket to netter i Havanna (uttales La Habana), hvor vi ble hentet på flyplassen og kjørt til Hotel Plaza (hvor vi skulle bo). Da det var relativt sent da vi kom frem valgte vi bare å spise middag, fremfor å skulle styre med sigthseeing på kvelden. Mens vi stod nede i lobbyen og tittet litt på menyer og leste på et kart over byen (vår plan om å finne en guidebok over Cuba i på flyplassen i Peru hadde feilet...), kom en av hotelets "bellboy"-er bort til oss og anbefalte oss et sted laaaaangt nede i gata. Velvel tenkte vi, må jo se hva dette her er (denne tankegangen har ført oss på fine stier vi ikke ville kommet til på egenhånd, og vi ble ikke skuffet denne gangen heller). Musikken, lydene av glade mennesker og lukten av god mat strømmet mot oss når vi nærmet oss "La Bodegita del Medio". Anbefaler på det stekeste deres hvitløksreker!

Det var opp tidlig neste dag, vi hadde en heldags guidet tur inkludert i pakken fra Kilroy. Med oss på turen fikk vi to koselige norske jenter; Kristin (fra Aalesund) og Maria (fra Bergen). Guiden var en flink guide, men han snakket bekymringsverdig mye norsk (han forsto hva vi sa!) som han hadde lært fra andre nordmenn han hadde gudiet. Han førte oss rundt alle de viktigste stedene i Havanna og når vi hadde kommet til Tacon Street, klarte Iselin (som en av få) å gjette en landskapsarketiktonisk gåte (Vi skal se om dere klarer å se den når vi får lagt ut bilder fra Cuba, så vi avslører ikke hva det var helt ennå...). På kvelden møtte vi de norske jentene for å sjekke ut Cubas uteliv. Vi prøvde ut 4 ulike Daiquirier på en måte som mattilsynet ikke ville likt; alle kjøpte en hver, drakk en slurk og sendte den videre ("ta en slurk og la den vandre..."). Vi gjorde dette til alle hadde smakt ca 4 ganger på hver og funnet "vår" favoritt (Anette likte ananasmaken best, mens Iselin likte den hun hadde for hånden...). Vel, stedet var selvfølgelig pakket med turister da det har seg slik at turister og lokale cubanere ikke får lov å henge på de samme utestedene; vi gikk dermed ut for å prøve lykken. På kveldene er det helt vanlig at du møter på cubanske ungutter som reker gatelangs og spør jenter om de ikke vil være med til "Casa de la musica". Fordi vi var fire svarte vi ja (etter noe diskusjon) og diltet etter en cubaner. Disse guttene har, når man kommer til utestedet, plutselig ikke penger, men vil at du skal betale for inngangen deres (beste ordet for disse karene er en snill "hustler", noe vi hadde hørt om på forhånd). Da det viste seg at det var 15 CUC (cuban convertibles pesos) for inngang pr person, var dette en stiv pris (selv for oss i Norge) så vi sa nei. I stedet ble vi tipset om et sted hvor vi kunne få se salsashow til en billig penge. Vi hev oss i taxi til et 4-stjernes hotell med nattklubb. Og helt riktig, her var det mange som danset salsa... Russere som danset salsa... De var på ferie i Cuba for å danse salsa! Heldigvis fikk vi med oss et fantastisk spekulært salsashow, som gjorde hele turen verdt det. Det ble retur til hotellet og våre behagelige senger. Dagen etter vandret vi litt gatelangs i Havanna, før vi tok ettermiddagsbussen til Viñales.

Vi ankom Viñales (uttales: (b)Vinjales) i 20-tiden. På busstasjonen stod datteren til Ana Louisa (vår Casavert) og ventet på oss. Og godt var det, for da vi kom av bussen var det mange som prøvde å "selge" oss rom, men Ana Louisas datter guidet oss pent ut av flokken med gribber og til huset vi skulle bo. På Cuba er det det billigste overnattingsalternativet noe som heter Casa Particulares. Her bor du hjemme hos en cubansk familie. Man får eget rom med bad, og i noen tilfeller egen inngang, og du kan også kjøpe deg frokost og middag på disse casaene. På Casaen ventet Ana Louisa med et bredt smil, grønne øyne (som ansees som en sjeldenhet blandt cubanere) og klar middag: Cubansk hummer. Måltidet ble inntatt i selskap med to franske damer, som ikke snakket mye engelsk (suprise! franskmenn som ikke snakker engelsk...).

Etter en gigantisk og fantastisk flott frokost på takterrassen, bar det avgårde til en (privat) koselig botanisk hage. Etter dette gikk turen videre til et hotell som lå litt i høyden. Ana Louisa hadde forklart at det var to hoteller i området, et med "Muy buena vista y ok piscina", det andre hadde "Muy bonita piscina pero solo ok vista" (Ana Louisa snakket bra engelsk, men forsøkte å lære oss mer spansk og snakket meget tydelig når hun gjorde det). Vi valgte det med fin utsikt først (siden det var så fint vær) og trasket avgårde de 4 km det skulle være til hotellet. Etter langt om lenge og lengre enn langt, med stekende sol og tutende gamle, DIGRE lastebiler som passerte i full fart, ankom vi hotellet med den fantastiske utsikten. Her fikk vi tatt bilder av den vakre dalen som Viñales er, solt oss, badet i svømmebasseng, spist lunsj og lest på vår respektive reiselektyre; med andre ord vi fikk slappet av! Når solen hadde forlatt oss, dro vi fornøyde tilbake til Casaen hvor vi spiste middag (fisk) og tok en tidlig kveld.

Neste dag hadde vi avtalt en ridetur til grottene som Viñales er kjent for. Anette hadde hjertet i halsen før turen og så for seg de mest syke og utsultede hestene i hele dalen. Cuba er nemlig kjent for sitt ytterst dårlige dyrehold og sine offentlige godkjente Cockfights og Dogfights (ikke noe for Elise Ekeren..). Men vi var heldige, og fikk de sunneste hestene i området (ihvertfall som vi så, og vi møtte på en del andre ridegrupper). Selv om de var livredde for lyden av eierens pisk (som regel ristet han bare på pisken, uten å bruke den på hestene), skulle vi senere få høre historier om eiere/guider som var virkelig ille og i ettertid har vi insett at vi var heldige med guidevalget. Vi red til en grotte med en liten innsjø inni. I bekmørket ble vi ført innover med tre dårlige lykter; en forrerst og en bakerst, og en i midten. Dessverre var han som fikk æren av å bære lyktet blottet for endel hjerneceller; istedet for å holde lykten nedover holdt han den skrått oppover og bakover, slik at vi som gikk rett bak han kun så lyset fra lykta (i tillegg til at vi mistet totalt nattesynet). På tilbaketuren fikk Anette seg mang en god latter, hun red bakerst med guiden og kunne observere reisefølget bakfra; Iselin forrest på den lateste hesten (som, når hun hørte lyden av eierens pisk, som regel når Iselin hadde dratt ut kameraet, plutselig rykket fremover med enorm hastighet), det nederlanske ekteparet (fra samme casa som oss) i midten (ektemannen hadde aldri ridd før (noe hesten skjønte) og var et komisk syn da hesten bestemte hvor han skulle). Anette (som snakket minst spansk av de fire) fikk også en "privat" gudiet tur, da ha gav informasjon om ting og tang underveis kun til henne. Etter rideturen var vi slitne og støvete, så vi bestemte oss for å nyte resten av dagen ved bassenget med "Muy bonita piscina pero solo ok vista", som ikke lå langt unna Casaen. Til middag hadde vi to gigantiske kyllinglår, som var den størtse nedturen Ana Louisa hadde gitt oss. På kvelden fikk vi låne internettet til Ana Louisa (hun var sannsynligvis den eneste i området med eget internett, naboene kom til og med for å låne telefonen hennes!). Vi snakker den gode gamle modem-metoden (med den gode gamle oppkoblingslyden)! Selv om nettet var latterlig tregt, fikk vi tak i adressen på casaen vi skulle til i Cienfuegos før vi måtte logge oss av og ta kvelden.

Neste dag var det opp (nesten) før hanen rakk å gale, for å rekke bussen til neste by: Cienfuegos!

("Hva skjer i Cienfuegos?, Har jentene rett adresse?, Hva snakket Anette og den spansktalende guiden EGENTLIG om? og HVEM ER DENNE HANEN? Følg med på neste episode av "Iselin y Anettes nuevas aventuras en Cuba")