Hva skjedde så med jentene i Cienfuegos? Klarer de å underholde seg på den lange bussturen fra Vinales til Cienfuegos? Og hva med denne mystiske "David"?

Etter en liten svipptur innom Havana ankom bussen Cienfuegos. Dette var tydligvis byen turistene hadde glemt, for da vi kom av bussen i Cienfuegos ble vi angrepet av folk som ville ha oss med hit og dit. Dette hadde vi opplevd før, men her var folk aggresive/sinte i sitt forsøk på å "få" oss.
Dårlig internettilgang gjorde at vi kun hadde fått tak i adressen og telefonnummeret til David sin Casa. Med et relativt dårlig kart mente vi selv at vi skulle klare oss, og satset på det som hadde fungert tidligere på reisen; spørre om hjelp. Men den gang ei; vi hadde glemt at vi hadde kommet til Cuba, hvor jakten på en turist er folkesport, og da med Cienfuegos som den verste byen hittil. Vi spurte rundt etter adressen til Davids Casa, men folk var mer opptatt av å halvere prisen på sin egen casa i et forsøk på å få oss som gjester, enn å peke ut reningen for oss. Men vi hørte ikke på dem, vi hadde tross alt betalt et depositum og var ikke mye villig til å bli med noen av de gærningene hjem. Svaret vi fikk høre fra samtlige var at "denne adressen finnes ikke, kom å bo hos meg", "den Casaen er ikke i denne byen, jeg har en Casa rett over veien" osv…

Tilslutt ble vi drittlei av alt maset og bare begynte å gå. Når vi omsider fikk pusterom, så vi at gatene hadde at logisk mønster i forhold til gatenavn, alt var nummerert i kvadrater. Med adressen i hånden gikk vi i retning av det tallet som stod på lappen. Anette hadde ikke drukket noe på bussen (bussdo-skrekk) og ingen av oss hadde kjøpt noe drikke når vi kom frem (klin umulig med alle de hissige Cubanerne), så dehydreringen begynte raskt å melde seg i den stekende solen. Mens Iselin ble uggen og småkvalm mens hun gikk, hadde Anette gått inn i "NATO-hat" og marsjerte på. Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi til skillet mellom by og skog. Vi manglet fortsatt noen numre på den ene tallrekken, den andre tallrekken var helt på bærtur, så vi skjønte ikke hvilken vei vi skulle gå. Området begynte også å bli litt guffent (slum er vel et treffende ord), så vi bestemte oss for å gå tilbake til byen hvor Iselin var gira på få tak i en telefon, mens Anette fokuserte på å få tak i vann. Problemet med Cuba er at man ikke har vanlige butikker som man har i resten av verden. Det å finne en butikk blir litt som å lete etter "Waldo" uten de karakteristiske klærne. Så Anette marsjerte stadig fortere, i frykt for å enten svime av eller kaste opp om hun stoppet, mens Iselin vandret sakte bak, redd for å kaste opp hvis hun gikk fortere. Cubanerne var merkbart mer innpåslitne, så den halvferdige Anette (uten Iselin til å holde fornuften på plass) svarte cubanere på norsk slik at de fikk så hatten passet ("Er for faen ikke din venn din jævla sopp", "synes du det er kult at jeg babler til deg på norsk", "ser det ut som at jeg er gira på å kjøpe noen drittsouvernirer med denna dritten på ryggen" osv). Da Anette hadde marsjert ned den ene hovedgaten uten å finne noen mulige steder de kunne selge vann, snudde hun seg desperat og begynte å gå tilbake til Iselin. Iselin, som ikke hadde mistet hodet, hadde klart å finne litt drikke, og som den engelen hun var, hadde hun ordnet en til Anette og. Så mens Anette passet sekkene på en benk og drakk vann (og snakket ufint på norsk til alle cubanerne som var dumme nok til å nærme seg den svette og sure nordmannen), ordnet Iselin med en telefon på et hotell og vips! så stod David og ventet på oss med en bil. Det viste seg at vi hadde gått opp feil side av byen og rotet oss skikkelig bort (godt ledet an av Anettes fantastiske retningssans).

Vel fremme hos David pustet vi lettet ut i den koselige bakgården, med hver vår smoothie i hånden. Familien disket opp med lekre hvitløksreker til oss før vi køyet for natten.

Dagen etter våknet vi litt mer uthvilte, men vi kjente at "speedsightseeingen" hadde begynt å ta på. Veldig tomme for ideer på hva vi skulle gjøre kikket vi i reiseboken vår, og denne beskrev en tur inn i landet, hvor målet var et vakkert fossefall. Når vi endelig fant ut hvilket guideselskap vi kunne dra med fikk vi vite vi var for sent ute. Vi skjønte fort at det kunne være en lur idé å få tak i en pc med internett, så vi ikke skulle gå glipp av slike muligheter igjen, men dette skulle vise seg å være en oppgave som selv ikke Macgyver hadde klart. Den statlige internettleverandøren var nemlig tom for telekort/kodekort (som man trengte for å kunne bruke internett). Dermed ente vi opp med sightseeing på hovedplazaen, som også guideboken hadde anbefalt som et "must see". Her var det mange fine bygg (det var stengt for omvisning inne i byggene, så de ble kun beundret på avstand), statuer og kunst. Etter å ha tittet oss lei på dette og souverniene som var overalt, bladde vi påny i "the holy book" aka reiseboka. Her var det et annet bygg, "Palacio de Valle", med sin "reminiscent of Spanish-Moorish art with influences of Gothic, Romanesque, Baroque and Mudejar arts" som fanget oppmerksomheten vår. Vi karret oss bort til bygget (som lå ved marinaen et stykke utenfor sentrum) og endelig fikk vi lov til å se oss omkring inne i huset også! En snill servitør viste og forklarte litt om den ulike dekoren nede i restaurantdelen, før vi gikk opp på takterrassen og tok oss en drink (inngangsbilletten til huset inkluderte nemlig også en drink). Her nøt vi utsikten over bukta i Cienfuegos. Det nærmet seg lunsj, og fra takterrassen hadde vi sett et nabohotell med basseng! Etter litt inngangspenger hadde vi plutselig tilgang til bassenget og en enkel lunsj. Her lå vi og slappet av mens vi bladde videre i "the holy book" for å planlegge neste dags utflukt.

I guideboken hadde bukta i Cienfuegos blitt hypet opp og var anbefalt som et "must se/must do". Så etter noen timer ved bassenget tok vi oss til marinaen og ombord på en gigantisk turistbåt. Vi satte oss på det øverste dekket helt fremme, selv om det ikke var tegn på andre folk. Et lite håp om at vi kom til å være alene begynte å spire, men dette håpet ble raskt knust. På bryggen hadde en liten hær av pensjonerte franskmenn gjort seg klare for ombordstigning, og brått satt vi der med en franskmann (med strekbart) med dårlig ånde (som Iselin brakk seg av) og en skrulle av en eldre fransk dame som satte seg ved bordet vårt (!) og flyttet rundt på drikkeflaskene våres. Båten var stappfull av disse franskmennene, og de var like arrogante og breiale som ryktet skal ha det til. Turen var grei nok, vi fikk se en gammel borg, noen hus samt et luksushotell. Slitne som vi var etter dagen tok vi en rolig kveld med lesing på takterrassen, mens vi så på solnedgangen, etterfulgt av middag i den fordige hagen til David. Anette hadde på dette tidspunktet gått lei av standardmåltidene spesiallaget for turister og spurte David om han hadde noe annet å diske opp med. Heller nervøst foreslo han gryteretten han skulle spise med sin familie, det var nok til meg og om det kunne friste? Denne retten heter "ropa vieja" (fillete klær/tøystrimler på norsk) og er ganske kjent som en god lokal rett. Anette takket ja til tilbudet og men hun spiste stod bestemoren (som var kokken) i kjøkkendøren og observerte reaksjonen med bekymret mine. Da Anette hadde skrapt tallerkenen ren og takket høytidelig for den nydelige retten, ble den nervøse David svært lettet. Da han videreformidlet lovprisningen fra Anette til bestemoren, vinket hun iherdig fra døren med et glis.

Neste dag dro vi til en kirkegård som Lonely Planet omtalte som "romantisk", og var (i følge guiden) verdt en tur. Vi ga David noen ekstra gærninger og fikk han til å kjøre oss til kirkegården. Vel fremme begynte vi å lure på om dette var rett sted, det lå litt utenfor allfarsvei (mildt sagt) og var ekstremt falleferdig. Nå skal det sies om Cuba at det meste er falleferdig, men at Lonely Planet hadde omtalt denne kirkegården som romantisk fikk oss til å stusse. Men siden vi først hadde tatt turen fant vi ut at vi like gjerne kunne ta en titt innom. Ved å bestikke "vaktene"/"vedlikeholdspersonellet" med noen gærninger fikk vi komme nærmere gravene. Istedenfor å begrave folk i jorden, legges de døde heller i sarkofager som står ganske ubeskyttet over bakken. Flere av disse sarkofagene hadde fått store sprekker, og da en diger katt (til Cubansk katt å være) plutselig hoppet ut av en sarkofag som var delvis knust, takket Anette for seg og pilte ut av kirkegården. Slitne som vi var lokket bassenget vi hadde vært på dagen før kraftig og vi tilbragt våre siste timer i Cienfuegos ved bassengkanten før vi sa farvel til David og byen, og satte oss på bussen videre til Trinindad. DRITTBUSSTUR!!! Heldigvis den korteste vi hadde på Cuba!

Hva skjer i Trinidad? Overlever jentene den korte, men grusomme bussturen?? Og begynner de å gå lei reising??? Følg med på neste episode av "Iselin y Anettes nuevas aventuras en Cuba"