Etter en koselig siste kveld i Puerto Iguazu der vi koste oss med pizza og en Saint Clair savignon blanc (som Iselin hadde drasset med seg hele veien fra New Zealand) fikk vi en tidlig start på mandagen. Vi skulle forflytte oss fra den argentinske siden til den brasilianske siden av grensen før vi skulle inn i nasjonalparken for å se på fossen fra den brasilianske siden.

For å komme til Foz do Iguaçu tar man en helt vanlig lokalbuss. Bussen ventet mens vi ble stemplet ut av Argentina, men da vi kom til den brasilianske grensen forlot bussen oss uten å gi noen forklaring på hva vi skulle gjøre videre. Heldigvis fant vi ut av det ganske greit, fikk stempel i passet og fant en buss videre inn til byen uten store problemer. På bussholdeplassen ble vi hentet av noen fra hostellet der vi fikk lagt fra oss sakene våres og slengt i oss en "second breakfast" (hurra for gratis mat!) før vi reiste mot nasjonalparken.

Vi fant fort ut at å bevege seg rundt i Foz ikke var like lett som i Puerto. For det første er det enda vanskeligere å forstå portugisisk enn spansk og nesten ingen kan noe særlig engelsk. For det andre er Foz en mye større by, med et større og mer forvirrende bussnettverk. Vi måtte bytte buss i sentrum, og endte opp med å betale nesten 3 ganger så mye for billetten i forhold til hva vi egentlig skulle, da bussjåføren nektet å gi oss vekslepengene våre i tillegg til at vi tok feil buss og derfor ikke fikk overgang til neste buss.

Men vi kom oss til slutt til nasjonalparken, der ble vi fort enige om at de forskjellige aktivitetene man kunne gjøre i parken var for dyre for vårt stramme budsjett, så vi nøyde oss med en gåtur til utkikkspunktene.

Hvis vi trodde det var varmt i går så føltes det 10 ganger varmere i dag. Svetten rant og solen stekte fra skyfri himmel. Anette klarte knapt å bevege seg i sola og var mer opptatt av å finne skygge enn å se på fossene. Vi ble fort enige om at fossen var mer imponerende fra Argentina, i Brasil så man alt mer på avstand. Men vi fikk likevel en fantastisk avslutning med flotte utsikter til fossen som kalles Djevelens gap.

Da vi var ferdige med gåturen i parken var vi varme og slitne, men vi bestemte oss likevel for å ta turen til der Paraguay, Argentina og Brasil møtes for å se på de tre monumentene der. For å komme dit måtte vi først ta bussen tilbake til hovedterminalen og bytte buss der. Vi trodde vi hadde gjort oss forstått og gikk derfor inn på bussen vi hadde fått pekt ut (av en annen bussjåfør), men etter at vi hadde sittet på bussen i noen få minutter fikk vi beskjed om at vi var på feil buss. Vi ble først litt fortvilet, men fikk vite at vi likevel kunne komme oss til monumentene fra endestoppet, men det ble bare litt lenger å gå. Vi bestemte oss derfor for å bli på bussen og gjøre et forsøk på å finne frem selv. Det viste seg å være en dårlig plan. Bussen stoppet in the middle of nowhere i et shady område som ikke var detaljert på kartet vårt og det var kun oss to og en noe merkelig fyr igjen på bussen. Vi bestemte oss derfor for å bli med bussen tilbake til sentrum istedet.

Etter alt styret vi hadde opplevd med kollektivtransporten i løpet av dagen bestemte vi oss for å spørre om hjelp på bussterminalen for å forsikre oss om at vi kom oss på riktig buss denne gangen. Vi spurte derfor en mann fra Policia Municipal om hjelp. Han snakket ikke et ord engelsk, men var veldig hjelpsom og begynte å ringe rundt for å finne noen som kunne fungere som tolk mellom oss. Mens dette foregikk kom en av de bussene hostellet hadde sagt vi kunne ta tilbake til hostellet forbi og vi prøvde å komme oss på den, men fikk beskjed av både politimannen og bussjåføren at vi ihvertfall ikke kunne ta den bussen hjem. Etter litt frem og tilbake skjønte vi plutselig at politimannen hadde bedt en av patruljebilene om å komme til terminalen for å kjøre oss tilbake til hostellet. Vi prøvde å protestere og sa at vi bare ville vite hvilken buss vi kunne ta og at vi heller kunne gå hjem. Men politimannen insisterte og da politibilen kom, med blålysene på og to politimenn med skuddsikker vest i forsetet, var det to forfjamsede og nervøse jenter som satte seg i baksetet. Til vår lettelse tok de oss rett til hostellet (fortsatt med blålysene på), men de ville ikke dra før de hadde ringt på og personlig overlevert oss til han som satt i resepsjonen. Det første vi ble spurt da vi var innenfor dørene var: "What the hell happened?" De har visst aldri opplevd at noen av gjestene deres har blitt levert på døra i politibil før. Theres a first time for everything...

Etter alle dagens opplevelser tok vi en rolig kveld på hostellet med hjemmelaget middag på kjøkkenet. I morgen starter vi på vår 24-timers busstur til Rio. Og til kjære foreldre og bekymrede venner som måtte lure, vi skal til favelaen...