Oppholdet vårt i Laos ble preget av mye drit, men også mye moro.

Vi landet i Luang Prabang i Nord-Laos på selveste 17.mai. Vi feiret nasjonaldagen som seg hør og bør med daimsjokolade på flyplassen og en bedre middag på restaurant. Sistnevnte burde vi antagelig i etterpåklokskapens navn ha latt være for om natta gikk Heitmann i skytteltrafikk mellom senga og doet. Og formen ble ikke bedre utover dagen. Tvert i mot, så torsdag (19.mai) måtte vi dra til det lokale sykehuset for å få innlagt intravenøst slik at Lone fikk i seg noe næring. Hun fikk også en hel bærepose med diverse deilige medisiner og ble sendt hjem etter tre timer i sykehussenga. Likevel ble hun ikke bedre og fortsatt var det lite mat som ble værende i kroppen, så på 23-årsdagen hennes måtte vi dra tilbake til sykehuset. Da fikk hun heldigvis antibiotika og etter det gikk alt så meget bedre. Likevel ventet vi noen ekstra dager før vi bega oss ut på den ti timer lange bussturen til hovedstaden Vientiane.

I Vientiane tok vi bare én overnatting før vi tøffet videre sørover til en liten skitplass som het Tha Khaek. På bussen ble vi kjent med tsjekkeren Jakub og tyskeren Irina som også skulle til samme destinasjon. Grunnen til at vi dro til Tha Khaek, var at vi skulle utforske den fantastiske Indiana Jones-hula, Ko Long. Og fantastisk var den! Selv om turen til hula kunne ha vært bedre. Vi stappa tretten stykker i en minibuss beregna for tolv og kjørte i fire timer før vi satte oss BOM fast i gjørma på en humpete skogsvei. Mannfolkene prøvde forgjeves å få oss løs, men måtte bare innse at kampen var tapt. Heldigvis var vi bare 300 meter fra elvebredden der vi gikk om bord i båtene som skulle ta oss med inn i hula.

Vi satt tre turister og to kjentmenn i hver båt, og inn i hula bar det. Det eneste lyset vi hadde, var hodelyktene til guidene våre. Hula var utrolig! Den sneglet seg 7,5 kilometer inn i fjellet og kom ut i et fantastisk frodig elveområde. Den var så svær at det nyttet ikke å prøve og ta bilder, for blitsen på kameraene våre var for svak. Noe av det kuleste var da lyset fra båtene bak oss lyste på oss slik at skyggen av oss danset over huleveggene. Ko Long-hula anbefales!

Etter en natt til i Tha Khaek, dro vi videre til Pakse. Hadde vi latt være å havne på tidenes tregeste buss, hadde vi rukket å komme oss over grensen til Thailand, men den gang ei. Vi stoppet hver tjuende meter, så turen som skulle ta fem timer tok nesten ni. Digg! Men det morsomme var at vi på turen tok på intet mindre enn tre mopeder og satte dem i bussens midtgang. Ja, hvorfor ikke?

Vi avsluttet våre ti dager i Laos på bussen fra Pakse over grensen til Thailand, men føler at vi har mye ugjort i dette landet. På grunn av sykdom fikk vi ikke gjort alt vi ønsket å gjøre. Men vi får gjøre det neste gang!