Det tok oss ikke lang tid å innse at fire dager i LA var alt for lite. Dette er en STORby (For de som ikke allerede vet det - en storby i verdenskala er noe helt annet enn en såkalt storby i norsk skala). Med alt for mange fornøyelsesparker - spesielt for dem som ELSKER å ta berg- og dalbaner.

Da vi ankom flyplassen i LA var vi litt smånervøse. Om Lone skulle få noe problem med passet, så måtte det jo være her. Det eneste problemet hun møtte var at hun måtte gå ut av køen og fylle ut et eget visumskjema og stille seg bakerst i køen igjen. Da vi var kommet igjennom immigrasjonskøen, der vi først fikk høre "This is not a formal line! We have to make a formal line!" før Ingebjørg fikk klar beskjed fra en av vaktene: "Ma'am, keep on walkin'!", møtte Anne Marie oss på utsiden. Vi dro direkte fra flyplassen til bilutleietselskapet og hentet bilen. Og Ingebjørg måtte kjøre tilbake til Anne Marie sitt hus. Ingen problem - panikken trengte ikke å vise seg før senere. Vel framme, ble vi anvist til vår egen lille bule i garasjen, før vi fikk kyllingsuppe og VIN til maten. Deilig med hjemmelaget mat. Halvveis ned i vinglasset måtte Lone gi opp, da hun kjente alkoholens virkning i knærne enda hun satt. Sliten etter en lang reise? Å ja. Vi sov som en stein, og kan med hånden på hjertet si at vi ikke har sovet så godt på hele turen. (Skyltes det vinen mon tro?)

Vi sto opp tidlig neste morgen. Det nytter ikke å være B-menneske når man er på storbyferie! Vi sov aldri lenger enn til klokken halv ni hele uken. Etter NORSK frokost - her snakker vi grovbrød med Jarlsberg, brunost, kaviar og laks (trenger vi virkelig å fortelle at det var den beste frokosten på hele turen?), var det bare å hoppe i bilen og komme seg ut til Santa Monica hvor vi skulle slenge oss på "LA Tour". Bilkjøringen så ikke ut til å bli noe problem. GPSen fungerte som den skulle (i hvertfall den første dagen). Men panikken skulle komme til å melde seg etter vi hørte "Take ramp ahead" og i det vi runder svingen skjønte at vi var på tur ut på en 14 felts freeway - i rushtrafikk! HJELP! All ære til Ingebjørg som sto det hele av. (Heitmann var "overraskende" nok den mest nervøse av oss begge).

Framme i Santa Monica pustet vi lettet ut da bilen var trygt parket, og sprinta bort for å rekke sightseeingbussen. Vi besøkte stjernene i Malibu, Bel Air og Hollywood. Vi så husene til bl.a. Brucee Willis, Ashton Kutcher og Demi Moore, Kathrine Heigl, Leonardo DeCaprio, Eva Longoria, Steven Spielberg, the Beckhams, Jennifer Aniston, Tom Cruise og Katie Holmes, samt Johnny Depp. Det er vel en underdrivelse å si at husene var store. Hollywood-skiltet, The Kodak Theater og Walk of Fame var selvsagt også en obligatorisk del av turen. Dama som kjørte bussen var forresten GAL (les: Veldig amerikansk) og hadde den mest intense stemmen noensinne! Vi hadde vondt i hodet etter 20 minutter, og turen varte i fem timer! Det beste med hele turen var forøvrig at vi ble kjent med to australske gutter (når vi først skjønte hva de sa) som vi inviterte med oss på Six Flags. (Videre beskrivelse kommer).

Da turen var over, var det bare å hive seg i bilen å kjøre til North Hollywood hvor vi skulle besøke Tom og Amy. Tom var utvekslingsstudent i Norge i 96/97 og bodde hos familien Lund. Amy, Toms kone, jobber i Disney og vi fikk lov til å besøke henne på jobb. Der fikk vi ekslusiv omvisning (ikke mange som slipper inn der, nei) og fikk blant annet se skisser til den neste Tingeling-filmen! Disneyelskere som vi er, var vi begge i ekstase. Hjemme hos Tom og Amy fikk vi servert nydelig grillmat og snakket til sent på kveld. Veldig trivelig! Vi håper de tar turen til Norge snart!

Tirsdag tok vi turen tilbake til Santa Monica (greit å kjøre der man har kjørt før - men vi klarte selvfølgelig å kjøre av freewayen for tidlig!) for å shoppe. Tro det eller ei; hele dagen gikk med til shopping. Det var jo så mange bra butikker vi aldri har vært på før. Kanskje vi hadde levd under budsjett fram til nå, men vi må vel bare innrømme at vi sprengte budsjettet iløpet av uka i LA. Vi hadde selvsagt også en obligatorisk lunsj på Johnny Rockets - hvor de har fantastisk gode hamburgere og milkshakes, og jukebox!

Endelig kom onsdag. Dagen vi har ventet på i sju måneder! Før vi satte kursen mot Six Flags, hentet vi Daniel og Quin i Santa Monica (De australske guttene, som aldri hadde hørt om Six Flags! Flaks at de møtte på oss!). For dere som ikke vet hva er Six Flags er (les: mamma Annie) kan vi jo informere om at det er en fornøyelsespark med FANTASTISKE berg-og dalbaner. Lykke i heimen! Vi kom dit da det åpna klokka 10:30 og dro ikke før vi ble kasta ut da det stengte klokka 18:00. 7,5 time i lykkerus er ikke å forakte! Six Flags anbefales på det varmeste! Vår favoritt ble Tatsu. (For dere som er interessert, søk på Tatsu på YouTube). I denne berg- og dalbanen satt man først vanlig, rett opp og ned. Før vi kjørte av gårde, ble vi tippet framover, slik at vi hang vannrett, med ansiktet ned mot bakken. Det føltes som om vi fløy! Herlig!! Dagen svarte absolutt til forventingene, og det var fire småslitne, men glade berg-og dalbanekjørere som satte seg i bilen. Guttene sovnet til og med på turen hjem. (Lone hadde fått streng beskjed om å holde seg våken og være GPS-leser). Men da vi hadde satt av guttene i Santa Monica igjen, var vi ikke mer slitne enn at vi tok oss en liten shoppingrunde før vi dro hjem.

Torsdag var det klart for en ny og spennende dag, denne gangen i Universal Studios. Her lager de en mengde kjente Hollywood-filmer. Først ble vi med på en rundtur der vi bl.a besøkte Wisteria Lane (for dere som kjenner til Desperate Housewives serien), ble spyttet på av en tyrannosaurus rex og var med i et jordskjelv. Utolig hva de får til på film. Vi var langt fra lei av fart og spenning etter en hel dag på Six Flags, og tok like greit alt de hadde å by på på Universal Stuios. Verdt å nevne er Jurassic Park Ride og Mummy Ride, anbefales for de som eventuelt skal ta turen dit i nærmeste framtid. Vi fikk også med oss et vannshow, hvor mange av tilskuerne ble våte. Ikke vi - vi satt på VIP-tribunen. Å bli litt våt hadde ikke vært å forakte, ettersom det var 35 grader og steksol. Må nevnes at vi var "in the valley"! Før dagen var omme hadde vi også sett Spesical Effects Show og tatt en tur i spøkelseshuset. Førstnevnte var veldig underholdende. Spesielt når en familiefar skulle synge "Buster Makes Me Feel Good!". Sistnevnte var så skremmende at Lone sprang gjennom heile greia, samtidig som hun holdt på å le seg i hjel.

Fredagen kom, og oppholdet vårt i LA nærmet seg slutten. Vi hadde en awesome (!) uke og fikk fantastisk oppvartning av Anne Marie, som ikke bare ga oss norsk frokost og hjemmelaget mat, men også hjalp oss å planlegge oppholdet. Vi fikk til og med avskjedpresang. I løpet av uken har vi med andre ord kommet på godsiden med amerikanerne igjen. Vi kommer gjerne tilbake!