Etter å ha tilbragt en natt på sovesal etter vår amputerte tur til Halong Bay, var vi klare for å reise fra Hanoi til Sapa. Sapa er en dal som ligger helt på grensen til Kina, altså helt nord i Vietnam. Dalen er fylt av risterasser og frodige grønne skoger, veldig idyllisk. Vi ble kjørt til togstasjonen og hoppa på nattoget nordover. Den åtte timer lange togturen gikk fint, vi sov stort sett hele veien. Etter en times biltur var vi framme ved hotellet vårt.

Den første dagen gikk med til å gå på en tur i flotte omgivelser nedover i dalen. Vi ble fulgt av flere titalls jenter i alle aldre, som spurte oss de samme spørsmålene: ”Hvor kommer dere fra? Hvor gamle er dere? Har dere mange søsken? Er de eldre eller yngre? Kom dere i morgest eller i går? Hva heter dere?” Da vi endelig kom til et veikryss, fikk de ikke være med lenger, og da begynte de å skulle selge oss sølvarmbånd, vesker og skjerf. Vi takket pent nei, penger hadde vi faktisk ikke tatt med oss. Vi stoppet innom en landsby og fikk til og med kikke innom et hus. I huset sov mennesker og dyr om hverandre, men heldigvis hadde de hvert sitt kjøkken! Guiden vår, Sam, var fantastisk og viste oss hvordan de farget tøyet sitt, fortalte mye om kulturen: At jentene gifta seg i tenårene (var de over 20, var de for gamle!), jentene jobba hjemme og mannfolkene jobba ute i risåkeren, og at når barn kom til verden, skjedde det hjemme i stua med damas mor som jordmor. Akkurat som Norge for noen hundre år siden?

Dagens sykeste hendelse, fant sted like etter vi hadde forlatt de mange selgerne. En japansk dame, kom bort til Sam og pekte på et sølvarbånd hun hadde på seg og sa ”I don’t need this”. Nei? Akkurat. Og så begynte hun å forklare at selgerne hadde tvunget henne til å kjøpe det og hun krevde at guidene betalte henne tilbake det hun hadde måtte betale for armbåndet. Sam prøvde å forklare henne at hvis hun ikke ville ha armbåndet, så måtte hun bare si nei. Men den forklaringen var visst nytteløs. Japaneren ble forbanna og begynte å kjefte på japansk, tok av seg armbåndet og kasta det på bakken før hun tråkka på det. Så gikk hun løs på Sam og begynte å slå henne, før hun gikk løs på sin egen guide og slo henne! SYKT! Guidene sa om og om igjen at de ikke kunne noe for at hun hadde kjøpt armbåndet, men det skulle de ikke ha gjort for japaneren tok like godt opp armbåndet fra sølepytten og kasta det etter en av guidene.

Nuvel. Vi kom oss videre (og vekk fra psyke japanske damer) og fikk se på fossefall og klissvåte turister. Ja, for været i Sapa var vått, for å si det mildt. Da vi kom tilbake til hotellet, var vi gjennomvåte. Til og med undertøyet var vått! Det var herlig med en varm dusj og lunsj, før det ble en lang formiddagslur. Resten av kvelden gjorde vi absolutt ingenting annet enn å spise middag og lese bøker på senga.

Dagen etter regna det ENDA mer! Og vi var de eneste som var klar for tur, enda vi opprinnelig var sju stykker på gruppa. Vi ble nok en gang fulgt av guiden Sam, og et kobbel med andre damer som igjen prøvde forgjeves å selge oss noe. Vi vandret lenge i øsende regnvær, og etter langt og lenger enn langt fikk vi endelig lunsj før vi traska videre til neste lille landsby (total traskelengde: 12 kilometer i nedoverbakke. Det kjentes i leggene dagen derpå). Der fikk vi ordna med to motorsykler som tilbydde seg frivillig å kjøre oss tilbake til hotellet, mot klekkelig kompensasjon selvfølgelig, så vi skulle slippe å stå ute i regnet og vente på bussen som kom to timer senere. Vi sa farvel til Sam, hoppa på hver vår moto og humpet av gårde oppover svingete og kronglete veier som tidvis var vanskelig å skille fra elvene. Ja, det regnet fortsatt.

Nok en gang kom vi søkkvåte tilbake til hotellet, og unge Lunds bein var knallblåe etter at buksa hennes hadde farga av. Thailandsk kvalitet, javel. Resten av ettermiddagen brukte vi rett og slett på å vente på å få reise tilbake til Hanoi. Og ja, det var like festlig som det høres ut. Da vi endelig kom oss av gårde og til togstasjonen, var det enda noen timer til toget skulle gå, så da venta vi enda litt mer.

Klokka 20:45 sharp tøffet toget ut fra perrongen i Lao Cai og satte kursen mot hovedstaden igjen. Etter som turen til Lao Cai hadde tatt knappe åtte timer, regnet vi i all logisk beskjedenhet med at det ville ta cirka like lang tid tilbake igjen. DET skulle jo vise seg å stemme like godt som påstanden om at sengene i kupeen vår var myke. Ikke spesielt godt altså. 15 timer og 15 minutter senere, ankom vi Hanoi Sentralbanestasjon, svette, sultne og utslitte. Og nok en gang sjokkerte over alle de SYKE menneskene som finnes i verden. Det viste seg nemlig at våre kinesiske venner i nederste køye, hadde en halvdød spurv i en liten plastpose som de la på fellesbordet i kupeen. Ja, ved slutten av turen var den ikke lenger halvdød, men heldød, og ble naturlig nok stedt til hvile i en tom nuddelboks.

Vi fikk bestilt oss flybilletter (her skeier vi ut, det er bare 17.mai en gang i året) til Laos og byen Luang Prabang. Det siste vi så av Vietnam, var en fantastisk rød solnedgang fra flysetet. Vietnam har overgått alle forventninger og vi har blitt veldig glad i dette herlige landet. Vi kommer ganske sikkert tilbake!