Vi har nå kommet til Guatemala. Siden sist har vi vært på nok en tur i Belize: Skogstur i Mountain Pine Ridge. Vi fikk privat guide, siden vi var de eneste som hadde meldt oss på akkurat denne turen. Vi kjørte et langt stykke på humpete grusveier (også kjent som Rally Belize) før vi kom til en hule. Den var ikke like imponerende som de hulene vi hadde sett dagen før, men det som VAR imponerende var at vi fikk bevæpnet vakthold som passet på oss. Jada, to soldater fra det lokale militæret stod med hvert sitt maskingevær og holdt vakt mens vi var inne i hula, og eskorterte oss til og fra på sin flotte firhjuling.

Videre dro vi til et utsiktspunkt der vi så utover det vi i noen sekunder trodde var Målselvfossen, men da vi tenkte oss om og kjente etter at det faktisk var 25 grader i lufta, så skjønte vi at det måtte være feil. Helt overbevist ble vi da vi hoppet uti vannet og kjente at det ikke var null grader i vannet, men snarere rundt tjue. Helt greit liksom! Vi badet i fossefallet og i elvebassengene og var der i cirka en time før vi kjørte videre til neste badested. Og dette var enda flottere enn det første vi hadde vært på: Big Rock Falls var ufattelig idyllisk og vannet var deilig (se for øvrig bildet lagt ut på facebook-gruppa). Det eneste minus med dette stedet var at turen til og fra bilen holdt på å ta livet av guiden vår, så da vi kom tilbake til bilen var han så sliten at vi bare måtte kjøre hjem. Det skal sies at han var en litt smårund mann som nettopp hadde klatret en strekning som best kan sammenlignes med Varbakken; ganske bratt, men fullt mulig å gå opp uten å ta telling. Men, vi hadde en flott tur!

Dagen etter (altså på torsdag) dro vi fra det engelskspråklige Belize til det overhode-ikke-engelskspråklige Guatemala. Etter vi hadde kommet oss gjennom grensekontrollen og blitt overfalt av ivrige taxisjåfører som ville kjøre oss til den nærmeste byen for 25 US dollar (etterfulgt av Lones svar "25 dollars? Are you CRAZY?!"), svettet vi oss til busstasjonen som lå ca et kvarters gange fra grensen. Der rakk vi akkurat bussen som vi hadde planlagt å ta, og vi fikk på vår meget dårlige spansk forklart at vi skulle av i den bittelille byen El Remate. Ja, det var i hvert fall det vi TRODDE vi hadde klart å forklare sjåføren. MEN det skulle vise seg at det hadde han jo tydeligvis ikke skjønt! Vi ble dermed med 35 kilometer ekstra til byen Santa Elena der vi igjen ble "nedrent" av gale tuk-tuk-sjåfører! Vi var jo allerede mainnbisk for at vi ikke hadde kommet oss av der vi skulle, og det hjalp ikke akkurat at de bablet i vei på spansk om at akkurat de skulle kjøre oss billigst til byen og til det beste hotellet. En av dem ringte til og med en kompis som "kunne" engelsk for at han skulle oversette til oss, men ikke skjønte han oss og ikke skjønte vi han. Humøret var offisielt på TOPP! Og bedre skulle det bli da vi ikke fikk tatt ut penger i de to første bankene vi kom til og da vi endelig hadde fått penger og var kommet tilbake på bussen som faktisk skulle kjøre direkte til El Remate, så satt vi der som noen idioter i nesten en time før bussjåføren fant det for godt å kjøre. Bra dag? Jada, så da vi tok inn på et nedmuglet hostell, var livet komplett! Det som reddet dagen litt var den fantastiske solnedgangen fra vannkanten. Ja, men like etter begynte det å regne! Hurra! Vi fikk i det minste bestilt billetter til Tikal dagen etter.

Samme natt, her snakker vi fredag klokka 04:30, kraumet vi oss ut av penicillinsengene våre for å dra til Tikal, som er en av de største Mayaruinbyene . Halv seks gikk bussen, faktisk presis! Vel framme i Tikal rotet vi litt rundt før vi fikk tak i guide som snakket engelsk. Carlos viste oss alle ruinene og vi klatret opp på flere templer og pyramider. Fantastisk utsikt, når vi klarte å overvinne høydeskrekken og redselen for å klatre ned igjen. Det høyeste templet var på over 70 meter. Ganske fantastisk med tanke på at det var bygget for over 1300 år siden. I tillegg til flotte bygninger, fikk vi se en mengde morsomme dyr: Agouti (en rotte på størrelse med en diger katt), coati (en slags vaskebjørn), kalkun, spider monkeys (vet ikke hva de heter på norsk), ekorn, hakkespetter, hauk, falk og en fugl Carlos kalte for "flying banana". Absolutt verdt et besøk, veldig fin opplevelse, selv om vi i dag angrer litt på at vi klatret opp alle templene. Trapper og bakker er problematisk dagen derpå (les: utrente lår blir stive lår).

Etter vi hadde vært i Tikal, stoppet vi innom Muggelheimen for å hente sekkene våre. Vi spurte resepsjonisten om når bussen til Flores gikk og fikk svaret "hver halvtime". Påfølgende spørsmål fra oss var "hvilket klokkeslett" og dermed fikk vi turens beste svar: "This isn´t Germany where everything is scheduled down to the last minute!". Ergo: Bussen går når bussjåføren føler for det. Vi tok altså turen til byen Flores der vi overnattet en natt før vi dro videre til dagens destinasjon: Cobàn. Flores var for øvrig en veldig flott liten by! Vi ble hentet av en buss utenfor hotellet vårt klokken ni i morgest og på bussen møtte vi turens første nordmann!! En trivelig kar fra Oslo/Hønefoss som het Sigmund. Vi snakket mye i løpet av den seks timer lange bussturen, og syns det var litt trist da vi måtte ta farvel (han skulle videre til en annen by).

I Cobàn er det KALDT! Det er første gang Lund har støttet Heitmann i at "det va no litt kaldt, ja". Vi reiser videre i protest i morgen tidlig, selv om vi gruer oss veldig til den tolv timers lange bussturen til Xela. Der skal vi ta et sårt trengt spanskkurs! Det blir bra, forhåpentligvis.

Fortsettelse følger.