HURRA! Vi er tilbake! Etter 6 turbulente dager er smilene godt plantet i våre søte fjes igjen. Vi skal til LA og SIX FLAGS! Vi skal få oppleve en av de lykkeligste dagene I våre liv likevel. (Okay da, om vi ser tilbake på de 9 ukene vi hadde før denne, må vi vel bare innrømme at de lykkelige dagene har stått i kø).

Dere er allerede oppdatert på hva som har skjedd tidligere i prosessen, men den mest nervepirrende dagen av dem alle krever også sitt eget innlegg. Ettersom amerikanerne prøver å gjøre det så vanskelig så mulig for en hver med normalt vett (les: Lone er bare tolv år og komplett idiot - så det sier seg jo selv at hun ikke klarte det på egen hand) å komme så langt i prosessen som å faktisk få lov til å møte opp på ambassaden, var Lone mildt sagt nervøs da klokken nærmet seg 7 i morges.

Etter det ble klart at Lone hadde fått visaintervju, heiv vi oss i planlegging av møtet. Jada, vi har hørt om disse møtene. Hva kunne de finne på å spørre om? Vi skrev ned Anne Maries (som vi skal bo hos I LA) adresse og telefonnummer, planla dag fra dag, pugget passnummer og fødselsdatoer på Lones slektninger, gikk igjennom hendelsesforløpet nå r passet ble frastjålet og Lone øvde på å lyge - I tilfelle de ville spørre om adressen vi hadde oppgitt i den elektroniske søknaden. Dama på konsulatet var så stresset at hun ikke hadde tid å vente til Ingebjørg fikk melding med adressen til Anne Marie, så hun skrev likegreit sin gamle adresse i California.

Vi var oppe tidlig i morges. Klokken seks var vi i taxi på veit til den amerikanske ambassaden. Framme klokken ti på halv syv havnet vi bakerst i køen, bak 70 Costarikanske statsborgere. Vi var de eneste hvite I køen, og innså vel at Lone faktisk var den personen med best sjanse til å få innvilget visum. Etter at en mann kom å festet en "Emergency"-lapp på Lones papirer, måtte hun si hadet til Ingebjørg ettersom hun ikke fikk lov til å være med. Det skulle gå 1,5 time før vi så hverandre igjen.

Da jeg kom inn på den amerikanske ambassaden måtte jeg først igjennom en sikkerhetskontroll, hvor jeg måtte gi fra meg alle elektroniske enheter. Men det stemmer, jeg har jo ingen! Så det var ikke noe problem. I første kø fikk jeg beskjed om at ta fram pass, søknadsbekreftelse og passbilder, men fikk straks beskjed om at bildene jeg hadde ikke kunne brukes. Det var bare å stille seg i bildetakingskø. Overraskende nok fantes det ingen engelsktalende som kunne forklare meg hva som skulle skje videre. Så det var bare å stille seg i neste kø. Da det var gått ti minutt fikk jeg beskjed om å stille meg bak en dame i en annen kø. Da oppdaget jeg at jeg hadde det neste nummert de skulle rope opp. Men jeg sto på andre siden av glassdøren og fikk ikke komme inn til skrankene! Heldigvis kom en sikkerhetsvakt ut og hentet meg da det ble min tur.

I første skranke scannet mannen papirene mine før jeg fikk spørsmål om hvor lenge jeg skulle oppholde meg i USA. I neste skranke matte jeg gi fingeravtrykk av alle ti fingre. Det var like før jeg tok av meg skoene, klar til å scanne mine tær også . Ingenting ville ha overrasket meg. Deretter fikk jeg beskjed om å sette meg ned på de blå stolene. Men i det jeg setter meg ned, kommer det en sikkerhetsmann bort og sier at jeg må gå ut å sette meg på de røde stolene. Ikke nok med at jeg må sitte på de røde stolene, det er veldig viktig at jeg sitter i riktig rekkefølge i forhold til de andre i køen. Etter litt om og men blir vi forflyttet til riktig stol. Mens vi sitter der får jeg meg en ny venn. Han er to år og veldig gavmild. Jeg får smake Pringles. Tror vi begge var like lei av å sitte stille og vente. Han søler melk på meg, så kan vi le litt - selv om alle andre rundt oss er veldig seriøse.

Så er oppgjørets time kommet - trodde i hvert fall jeg. Vi blir kalt inn i rommet bak glassdørene igjen, og skjønner at vi nå skal intervjues. Jeg innser at jeg ikke er alene om å være nervøs. Det går samtidig opp for meg at dette kanskje spiller en større rolle for andre, enn for meg. Jeg vil tross alt ha mulighet til å reise inn i USA ved en senere anledning- så lenge jeg klarer å ta vare på passet mitt. (Men det blir jeg jo ikke å klare i framtiden heller, skal vi tro damen på det norske konsulatet). I køen framfor meg er et ektepar. Mannen er amerikansk og de er der for å få turistvisum til hans costarikanske kone. De blir intervjuet i skranken og samtalen kan overhøres av alle som spisser øret. Mens jeg sitter der og overhører hva som blir sagt, blir jeg mer og mer nervøs, men forbereder meg på alt hun måtte finne på å spørre om. Jeg regner blant annet ut hvor mye penger jeg har i banken. Plutselig hører jeg at damen i skranken sier at de har fått innvilget visum. Mannen begynner å stille spørsmål og intervjuet fortsetter. Det hele ender med at damen bak skranken hisser seg opp og den Costarikanske damen forlater rommet gråtende. Snakket de seg nettopp ut av det? Det hadde jo nettopp fått innvilget visum!

Det er min tur. Jeg har øvd på å snakke høflig.
"Good morning, madam", sier jeg.
"You got your passport stolen?"
"Yes."
"Where?"
"On the bus"
"On the bus?"
"Yes." Før jeg rekker å si noe mer om det, spør damen
"What are you doing?"
Hva i faen mener hun med det, tenker jeg. "I´m travelling."
"You´re travelling?!! And who is paying for you travels?!"
"I am. I worked 6 months to afford it".
"I need to see your tickets". Jeg gir henne billetten, hun skriver noe på datamaskinen, gir meg tilbake billettene og sier "You have to come back 3:30 this afternoon and see if your passport's ready. I can´t guarantee that it will!" "3:30 this afternoon?", spør jeg. "It stands right there!", sier hun og peker på lappen jeg har fått. Det var best å ikke spørre mer. Det hele tar ett minutt, og Lone forlater dermed den amerikanske ambassaden uten svar på om hun får innvilget turistvisum. Og damen har tatt passet! Og følelsen jeg satt igjen med, var ikke akkurat positiv.

Jeg måtte gå tilbake til Cafeen hvor Ingebjørg skulle sitte og vente, uten noe svar. Da hadde vi 6 timer å slå ihjel før jeg kunne hente passet. Da tiden endelig var inne og vi kom tilbake til ambassaden (som lå rett over veien fra der vi hadde opphold oss i 6 timer) slapp vi inn 20 minutter før tiden. Og Ingebjørg fikk være med! Vi satt ikke og ventet lenger enn 2 minutt før vi fikk gå inn i rommet bak glassdørene. Det var ikke mange av oss - 3 stk. Og Ingebjørg konkluderte med at jeg kom til å få innvilget visum siden det vår så få av oss. 3 stykker igjen av alle de 250 menneskene de intervjuer i løpet av en dag. Mannen bak skranken gir meg passet og ber meg sjekke om navn og fødselsdato stemmer. Det gjør det. "Betyr det at jeg kan reise til Amerika?" spør jeg. Etter vi hørte svaret hoppet vi av glede!

Jaaaa, vi skal til Los Angeles. Og SIX FLAGS! Og turen kan fortsette som normalt! Vi behøver ikke ta lange flyturer helt alene. Lykke i heimen! Nå er billettene fra San Jose til Panama City bestilt, og søndag er vi klar for LA! Vi må innrømme at fordommene mot USA har stått i kø de siste dagene, men nå kan vi ikke gjøre annet enn å glede oss til å komme fram!