Det var en tung avgjørelse å ta: Reise fra Placencias hvite strender. Men etter fem timer i buss kom vi fram til San Ignacio på Belizes beste vestkant. Byen ligger nært grensen til Guatemala og dit skal vi reise på torsdag. Da skal vi besøke ruinene Tikal.

Men før den tid skjer det mye: I dag har vi booket to turer med et selskap som ordner ulike typer "selskapsreiser", og i morgen legger vi ut på tur i noen huler i nærheten. Det blir spennende! Og vått, ifølge mannen vi kjøpte turen hos. Dagen etter skal vi på tur i et reservat som heter Mountain Pine Rigde, og der skal vi traske litt rundt i skogen og bade i elvene.

Vi er blitt ganske glade i dette lille landet. Menneskene er en god blanding av ...vel; ALT! De snakker engelsk, kreolsk, spansk og noen mayaspråk om hverandre. De er hyggelige og spør oss ofte om vi trenger hjelp med noe ("I'll give you information. For free!").

Bussreisene er et kapittel for seg selv. Bussene som finnes her er "pensjonerte" amerikanske skolebusser og er et svært populært reisevalg for lokalbefolkningen. Derfor har vi måtte finne oss i ganske fulle busser, men heldigvis har vi alltid fått sitteplass. Ellers så har vi begynt å tilpasse oss den ikke-eksisterende beliziske køkulturen. I morgest stod vi først i køen for å komme oss på bussen, men du kan ta deg faen på at vi ble bøllet av små, runde, beliziske damer med papayaer i håndveska! Vi ble litt perplekse, så vi havnet litt bak i køen, og fikk såvidt sitteplass. Ved neste bussbytte var vi KLARE til kamp og hadde giret oss opp! Vi hadde en rimelig bra plass i køen, men med en gang bussen svingte inn på busstasjonen begynte chickfighten. Vi ble bøllet av gamle og unge, men så tok unge Lund fram Senja-temperamentet! "E det sånn det skal være, så skal eg pikade være med!". Utstyrt med en stor sekk på ryggen og en liten sekk på magen, tok jeg opp bøllekampen mot unge damer og gamle menn som skulle på bussen. Åjadda, du. Det gikk som smurt, selv om jeg fikk noen albuer i sida og noen oppgitte blikk. MEN: Sitteplass fikk vi! Og da Lone kom inn (som sistemann, siden hun hadde gitt opp bøllingen) fikk jeg to tomler opp fra henne. Tilpasser vi oss kulturen, eller hva? ;)

(NB: Ingen ble skadet under bøllingen, og til slutt fikk de fleste sitteplass. Men vi må holde fast på våre prinsipper i et land uten prinsipper! Førstemann til mølla har visst ingen hørt om her, det finnes alltid en bakvei man kan ta så man får malt kornet først).

Vi har det, som dere skjønner, veldig bra! Over og ut for denne gang.