Etter fire timer med buss nordover, kom vi til Byron Bay. Åh, vi liker Byron Bay. Her bodde vi på Backpackers inn, med sti rett ned til stranden. Dette var ikke helt feil nei. Vi la fra oss ryggsekkene og tok en liten gåtur til sentrum for å få oss noe mat. Vi stakk innom Dominos pizza som hadde søndagstilbud på pizza til 5dollar. Vi kommer inn, og de første vi møter er to jenter fra Canada som vi ble kjent med i Sydney og på surfcamp. De går, jeg snur meg, og ser to jenter fra Nederland som jeg ble kjent med i Perth. Australia er tydeligvis ikke så stort. haha

Vi kom hit på kvelden da det var mørkt, så det var da litt spesielt å se stranden for første gang fra et fly neste morra. Det var ikke akkurat Quantas vi fløy med, for vi hadde enveisbillett opp for å hoppe i fallskjerm fra 14 000fot. Da vi tok på oss selen og utstyret, begynte ting å gå opp for meg hva jeg faktisk skulle til å gjøre. Det var mer spennende enn skummelt, og jeg måtte bare overbevise meg selv om at det jeg skulle til å gjøre nå, var helt normalt. Instruktøren som jeg skulle hoppe med, hadde hatt ett hopp tidligere samme dagen. Han sa det var en utrolig fin dag å hoppe, og at man kunne se helt opp til Surfers Paradise. Vi var siste paret inn i flyet, med andre ord, jeg var den som skulle først ut av flyet. Det tok oss 20 minutter å komme oss hele veien opp til 14 000 fot. Ikke en sky på himmelen, flott utsikt, det var bare en ting igjen da - å hoppe! Det var en utrolig følelse når de åpnet døra, og jeg måtte sette meg på kanten i luka med bena hengende under flyet. "One - two - three - SKYDIVE!!!!" Det var en helt utrolig følelse. Jeg er ikke sikker på hvor fort man faller, men jeg har blitt fortalt at det er rundt 200km i timen. Man merker det på ommøbleringen i ansiktet. Instruktøren hadde faktisk helt rett, vi kunne se helt opp til Surfers Paradise. De første sekundene er det litt vanskelig å oppfatte hva som skjer, man er lissom litt passiv til det hele, men når man har et fritt fall på 70 sekunder har man nok av tid til å nyte, skrike og oppleve det hele. Fallskjermen åpnet seg (opplagt da jeg sitter her og skriver) som den skulle, og det første jeg sa da vi landet var bare "I want to do it again!"

Ellers så var det mye late dager på stranden, og fuktige kvelder med goon på hostellet og drinker på byen. Vi fant et sted hvor drinkene bare kostet rett over 20 norske kroner. Utroig greit for lommeboka tenker du da, men det blir plutselig ikke så greit for lommeboka når du kjøper dobbelt så mange fordi det er billig. Bare for å nevne det så forsvant det andre kameraet (andre på under en uke) til Hauge her i Byron. Passet hans (som var et nødpass) forsvant også en kveld på byen, men heldigvis komdet til rette i resepsjonen i et anna hostell rett med utestedet dagen etter.

Det ble også en liten dagstur til en liten by som heter Nimbin, med grillings og bading i en flott foss på vei tilbake. Vi har hatt en utrolig bra tid i Byron Bay, og møtt en god gjeng fra England. Det er utrolig hvor mye moro man kan ha med folk man just har møtt, og det er alltid kjedelig å måtte si hadde når det er tid å dra videre. Men slik er backpakkerlivet, og reisen fortsetter nordover til Surfers Paradise torsdag 30. april.