Vi ble i Tamarindo i en uke, som var lenger enn hva vi forventet. En av grunnene var at Thomas ble syk, så vi brukte tiden til å bare slappet av. Både på stranden, om det var fint vær, og på hostellet når regnet kom. Vi kom veldig bra overens med noen Canadensere som vi hang med mesteparten av tiden, det var også en grunn til at vi ble lengre. Jeg hang også med noen av de lokale, som var herlige gutter og fikk gratis surfetimer og dreads (kun én) Hehe.. Det var flere ting som fascinerte meg med Costa Rica, en av de var bruken av uttrykket "Pura Vida" (Pure life). Det var mest brukt i Tamarindo, men også over hele Costa. De brukte det til å hilse, både hei og hade, si lykke til, de puttet det inn i setninger hvor det fikk plass, og brukte det alså til alt, skrev det over alt, og levde virkelig opp til det - livet er viktig, det løser seg, awsome, rett og slett "this is living!"

Etter Tamarindo dro vi videre til Nicaragua. En litt vanskeligere grense å krysse enn fra Panama, men gikk veldig fint det også etter noen turer fram og tilbake. Vi kom oss over og dro til en by som ligger ikke alt for langt ifra grensen, San Juan del Sur. Og til et hostel jeg hørte skryt om fra andre backpackere i Costa. Casa del Olas heter det og ligger litt på utsiden av sentrum opp en stupbratt bakke, på toppen av en ås. Dette kommer nok helt sikkert til å være det beste hostellet jeg får være på i løpet av denne turen. Det var så mye som gjorde det så perfekt:

1) Utsikten er helt fantastisk - man ser havet, stranden, klippen med Jesusstatuen på og en helt fantastisk solnedgang.
2) I "hagen" hadde de alt det går ann å dyrke på denne siden av jorden. Bananer, meloner, ananas, appelsiner, lime, avokadoer og alt av rotgrønnsaker, de dyrket tilogmed sine egene kaffebønner (dette er ikke i nærheten av halvparten engang).
3) Familiemiddagene- da vi fikk gleden av å spise den beste hjemmedyrkede pg hjemmelagede! Mmmhmm...
4) Buzz, den skjønne spidermonkey'en Buzz. Han elsket oppmerksomhet, slenge seg rundt i stolpene som hang i taket, stjele (ting som solbriller, bøker, solkremen og spise/drikke alt som er mulig), bla i boka man leser, hoppe på deg og bare kose.
5) Fred og Carla, paret som kom fra Australia, og hadde byggd opp dette fantastiske stedet. Carla ble som en reservemamma, med alt som hører til, inkl. maset om at vi måtte drikke nok vann og komme oss ut av sola. Merket at jeg savnet dere da mamma og pappa :)
6) Evighetsbasenget som gikk ut mot den fantastiske utsikten og ned i et boblebad.

Det som passet seg var at jeg tilfeldigvis hadde bursdag når vi var her. Jeg tenkte på det før jeg dro hjemme ifra -Hva om jeg kommer til et hostel som er tomt, eller enda verre med folk som ikke brydde seg om at jeg fylte år?!?.. Da hadde jeg savnet hjem da, til menneskene som bryr seg om meg. Jeg gjør jo det uansett, men på en positiv måte - ikke fordi jeg er ensom her. Jeg var heldig som hadde Adina og Thomas da, jeg fikk tilogmed gave, bursdagsang og alt som hører en bursdag til, godt var det! Ei lita jente på 5 år sang feliz cumpleanos til meg, det var søtt.

Vi tilbragte nesten en uke i San Juan del Sur, og slappet mye av i sola, den hadde vi savnet i Tamarindo og her kom den for fullt, selvom det var meldt storm. I tillegg Zip-linet vi ned fra en fjelltopp, 16 punkter og lange baner i mellom, og rutsjet oss i full fart igjennom skogen ;) Vi gikk også opp til Jesusstatuen, med en bitte liten kirke under, og med en familie som bodde i den. Siste dagen på hostellet var det finale i AFL ( australske fotball liga) og morro på kveldene, hele uka rundt.

Vi dro til øyen Ometepe (totopper) som kun er to vulkaner som henger sammen i den største innsjøen i Central Amerika (ikke at det er så mye å skryte av). Litt under en times båttur ut og buss til midten av øya, bodde vi på Hostellet little Morgans. Vi tok en tur opp til en av vulkanene på øya, en tur som skulle ta 9 timer. Vi skulle møte guiden vår i resepsjonen kl 7 men når klokka var over 8 sto han på utsiden av casitaen vår og lurte på om vi skulle være med eller ikke. Da ble det full fart opp, handle en pakke kjeks og en vannflaske på veien (det er det beste maten man får tak i, ikke noe grovbrød her i gården). Denne turen var noe helt annet enn den i Bouquete. For det første gikk vi i dagslys, på en tynn sti som vi flere steder måtte klatre opp steiner og røtter. Og det var varmt og fuktig, jeg har ikke svettet så mye i hele mitt liv trur jeg. I tillegg vi hadde dårlig tid fordi vi måtte rekke ned før sola forsvant. Denne vulkanen var fysisk tyngre å gå opp, men også morsomere, med aper og alt. Det var ikke så spesielt å komme til toppen, fordi det var ikke noen utsikt, men vi gikk videre ned i krateret og der var det en innsjø vi badet i, det var en artig opplevelse.

Dagen etter dro vi videre, og på turen tilbake fikk vi litt av en opplevelse. Det var overskyet og noen små regndrypp når vi gikk på båten, men gikk fremderles i shorts og t-skjorte. Alså, jeg vet jeg har nevnt været før, men det er så ekstremt. På 3 minutter snur det. Regner øser ned, og vi drar på oss regnjakkene i full fart. Vi sitter nå på øverste plan av to, på en båt på størrelse med en liten ferige - som dikkon eller moder'n for de av dere som er fra Porsgrunn. Nå er det kult og vi tar noen bilder av at det blåser og regner inn fra sidene. Men skjønner ganske fort at vi må komme oss ned når båten begynner å gynge, så med sekken på ryggen stabler vi oss ned en smal trapp og setter oss inne. Været blir fort verre. Og folk begynner å bli redde, inkludert Adina som ikke er så glad i båter. Bølgene er til slutt større enn båten og det virker som båten kommer til å tippe hvert øyeblikk. Det lyner og tordner på utsiden og vannet kommer igjennom veggene. Det kom til et punkt hvor vi var sikre på at nå dør vi. Når den største bølgen fra siden kommer, mens båten allerede ligger på høykant, og jeg tenker på hvilken unge jeg skal redde, og hvor jeg skal komme meg ut. Men heldigvis går det bra og vi kommer oss tilslutt inn til land.

Vi tenkte egentlig dra rett til León, men siden det var en tøff dag dro vi bare halvveis og sov en natt i Masaya, ikke en veldig spesiell by. Dro videre dagen etter til León, en av storbyene i Nicaragua. De kaller det revolusjonens og intellektets hovedstad. Det er en av de mest liberale byene, med flere homofile som kler seg ut, noe jeg ikke hadde forventet og se i offentligheten her nede.

Her dro vi opp på vulkan nr. 3 ;) denne tok ikke 10 timer som de andre, men kun 1 time og det var helt fantastisk utsikt. Halvveis gikk vi ned til et lite krater hvor det kom damp/røk opp fra undergrunnen. Det stinket surt og råttent, men var fremderles kult å kjenne varmen. Adina, Thomas, meg og en mann til hadde med oss et type snowboard som vi brukte til å kjøre ned med. De andre hadde akebrett. Vi kjørte ned en bratt lang bakke en type porøs sand. Det var vanskelig, og ganske anderledes enn snowboard, men veldig veldig kult!!

Dagen etter tok Adina og meg en massasje og så vi gikk rundt på markedet i byen. Mye liv i byen på kveldene, med pubcrawl, salsabarer, quiz osv. Nå skal vi reise videre med en Ticabus, en større, dyrere luksusbuss opp til Honduras (tilsvarende nor-way bussene), fordi det er en 15 timers lang bussreise. I tillegg får vi en enklere og raskere kryssning av grensa, en grense som er farlig og slitsom å krysse på egenhånd.

Snakkes i Honduras!