Wow! Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg har fått et hat og elsk forhold til Cuba. Ja, Cuba er romantisk med sine gamle klassiske biler, cigarer, rom og frodige damer som danser etter salsa rytmer, og det er ikke bare for fotografen. Men det er så mye, mye mer. Jeg har reist sammen med Zach fra Australia og Takeo fra Cuba, og sammen har vi haiket oss på tvers av landet fra Havana til Santiago de Cuba.

Jeg kom til Havana fra Mellom Amerika, og var vant til hosteller med masse unge backpackere og det sosiale miljøet. Og ikke alt for mange store kulturelle forskjeller. I Cuba sover man enten på dyre hoteller eller i Casa Particulares (Cubanere som betaler en lisens for å leie ut et rom i hjemmet sitt). Som f.eks. den første natten sov jeg hos et 79 år gammelt kjempe hyggelig ektepar.

Etter en dag i Havanna, møtte jeg Zach og hans venn Takeo og vi startet reisen til Santa Clara. Her bodde vi hos noen venner av Takeo, og lagde cubansk mat med familien. På kveldene dro vi til den lokale klubben. Neste stopp var Holgin, her bodde vi hos besteforeldrene til Takeo, og dro bl.a. til stranda med hele familien, hvor alle generasjoner var med. På kvelden var det konsert i parken. Siden vi allerede hadde reist så langt bestemte vi at det var like greit å dra hele veien til Santiago, for å se skadene av orkanen Sandy. Her var det store ødeleggelser - hus uten tak, store trær som var røsket opp av bakken og knuste glass over alt.

Jeg likte veldig godt måten vi reiste på. I de fleste land er det anbefalt å ikke plukke opp haikere, mens i Cuba er det anbefalt. Mange tomme lastebiler tjener en liten slant av å frakte haikere, det koster kun et par kroner, men om man trøkker mer en 60 mennesker inn, blir det litt penger av. Det var ikke altid like lett, som den gangen vi vandret på motorveien, mitt på natten, på jakt etter er sted å sove. "Da er det bare å ta fram flløyta og begynne å jam'me litt", sa Zach, og som sakt, som gjordt. Vi fikk virkelig mange kule opplevelser på veien og det var aldri en plan på hva vi gjorde eller hvorfor.

Cubanere er et spesielt folk. De er veldig godhjertede og varme mennesker, og med mange kyss på kinnet og en god klem, følte jeg meg veldig velkommen overalt. De er veldig entusiastiske og engasjerte i alle sinnsstemninger, også de negative. Som den minste diskusjon, kan virke som den største krangel, fordi Cubansk er "hardere" enn vanlig spansk og de har i tillegg et veldig intenst kroppspråk. Vanskelig å forklare, men det er alltid en type spenning i lufta, og folk kunne hisset seg opp plutselig nesten uten grunn.

Jeg fikk en smakebit av hvordan det er å leve med en mann i Cuba, siden jeg var den eneste jenta. Her er det mennene som bestemmer og tar kontroll over nesten alt, tilogmed over barneoppdragelsen. Det er ikke bare dumt, de er gentlemen og passer hele tiden på at kvinnen har det hun trenger. De åpnet dører, dro ut stolen, passet på at jeg ikke var sulten eller tørst. Jeg fikk nesten ikke bære min egen sekk. For min del ble det for mye! Eks. Vi stoppet på et sted med bussen, hvor det var veldig dårlig standard på doene og uten at jeg viste det hadde Takeo banket på døren til nabohuset for at jeg kunne låne doen der. Senere på bussen spurte han om jeg var sulten, "Joa, vi burde kanskje spise snart" svarer jeg, og plutselig ber han bussen stoppe fordi jeg er sulten. Han gikk til Zack for å prate om penger og priser, selvom det var mine penger det gjaldt også! Beskyttende gikk over til å nesten være kontrollerende og det ble alt for mye for min del. Jeg som liksom "skal klare meg selv" :P

Cuba er på mange måter fanget i en tidsboble. Alle de gamle bilene som vi elsker, hater de. Tenk - hvem vil ha en bil som konstant er i stykker, uansett hvor mye du reparerer den? Alt som selges er gjenbruk og billig, hvis man ikke går i en spesiell statlig butikk, som da igjen er ekstremt dyr. Eks. Vi betalte først 50 pesos tilsvarende 2 CUC (15 kr) for burgere og drikke til 5, etterpå tenkte vi å kjøpe et stykke kjøtt til middag, og det kostet 30 CUC i denne butikken. En annen ting som var gammelt og ødelagt var toalett og dusj utstyr. Hygiene var vanskelig, dusjen var en kopp og en bøtte med vann fra takrenna. Toalettene var uten vann, ødelagt og uten sete, eller et hull i bakken. Jeg har aldri følt med så skitten før som jeg gjorde her. Sammen med 60 svette mennesker sto vi trøkt inn i et lasteplan, for å senere vaske meg med kaldt regnvann. Men det er en opplevelse det også!

Jeg er veldig glad for at jeg dro til Cuba. Det var så mange opplevelser jeg aldri kommer til å glemme. Det å høre cubanernes syn på hvordan landet blir styrt, og se komunismen i praksis og hvor korrupt den kan være, var veldig spesielt. Jeg føler jeg har fått et klarere bilde av en ideologi som de fleste bare leser om i bøker. Etter denne turen er jeg glad for at jeg lever i et land som Norge!