4 dager ut i ferien er det bare å konstatere at vi har funnet ferietempoet.  Ferietempoet jeg sikter til er et sånt type hverdagstempo jeg egentlig forakter; late dager der kroppen i en solid dose av tiden befinner seg i vannrett, eller nær vannrett posisjon, med en tafatt hånd som griper rundt en bok eller et lettlest magasin, mens den andre hånden er mer iherdig, i sin søken etter noe sukkerholdig, enten i form av brus eller annet munngodt. Dagene inneholder sjelden en plan, og i den grad den inneholder en plan er gjerne planen at det ikke skal legges en plan. Ingen vekkerklokke. Aldri noe å skulle rekke. Frokostbuffet uten spesielle regler for hva som skal spises og hva som skal unngås. Minste motstands vei viser kompasskursen denne gang. En kompasskurs som er lagt på bakgrunn av 6 travle måneder med slitsom pendling, konstant tidsmangel og like konstant dårlig samvittighet.  Og egentlig er det fascinerende hvor kort tid det tok å finne denne rytmen. Å finne denne rytmen uten skyldfølelse.Det er vel noe med balanse. Balanse.  Jeg skal merke meg ordet.

Vi startet denne gang på Railay Beach, med 3 netter på vestsiden av Railay på et hotell som heter Sand Sea Resort. Etter å ha innlosjert oss i en såkalt "Junior Suite Cottage" , som lå et steinkast fra basseng- og strandområdet, hoppet vi i badetøyet og bega oss i vei for å kjenne etter om bassengene i Thailand er så mye mer behagelig enn hva vi kan by på hjemme i Norge, i for eksempel Elvestadveien 4. Og dersom man skal la reisefølgets to yngste være jury var det liten tvil om utfallet.

Jeg har etter hvert lært meg at ankomstdagen ikke skal medregnes i selve ferien, da denne er å anse som en arbeidsdag. Jeg har gått ut fra at dette gjelder for alle, så jeg har forventningsstyrt både Fabian og Elliot på at " ferien først starter til lørdag, all moro vi opplever før det er bonus!" Dog viste det seg at de tre andre begynte å ta ut bonus allerede fredag morgen, mens jet-lag og sult bringer fram det mest irritable i meg. Da jeg reagerte med å gi Fabian og Elliot kjeft fordi de,  med barnslig glede over årets første måte med ei sandstrand, tok seg til å skrike og le, tok jeg heldigvis til fornuft å ba Carolin om en time-out. Denne time-outen benyttet jeg hos den lokale massøren, som masserte av meg all irritasjon og smurte meg med et ekstra lag tålmodighet. Etter dette startet også min ferie :)

På lørdag vekket Fabian oss i 8-tiden. Han var nysgjerrig på alle lydene utenfor, og var utålmodig etter å komme seg ut. Å si at vi andre spratt opp av sengen er muligens en overdrivelse, men vi kom oss til frokost før klokken 9, og det er foreløpig bestenotering. Til frokosten på lørdag festet Fabian blikket i en gutt på hans alder, som gikk med mørkeblå short og skjorte, og utbrøt "han der gutten i svart føger etter meg heeele tiden. Han var på flyplassen i går og nå er han på frokosten i dag!" 2 timer senere var disse guttene blitt svært gode busser, og sammen delte de en enorm apetitt for strandfotball, noe også jeg syntes var artig. Vi var derfor 3 stykker som satte i gang å leke. Fabian fortalte meg at gutten het "MEZ", og jeg stusset litt over at han hadde et arabisk navn all den tid han så svært nordisk ut. Jeg spurte derfor gutten selv hva han het, og igjen lød svaret "MEZ". Det var først på tredje forsøket jeg forstod at gutten var dansk og het Mads.

Mads og Fabian hang stort sett sammen den tiden vi tilbragte på Railay Beach, foruten de gangene vi hadde familiestund. Da gikk vi enten over til østsiden av Railay Beach for å spise og sjekke ut hva som skjedde der, eller vi leide kajakk og dro på spennende utflukt i Krabis rike skjærgård. Vi padlet fra Railay Beach i vest, gjennom hulen som vi fant til fots dagen før, og som i dag, med tidevannet på plass, sørget for en perfekt snarvei til Phra Nang, som gjennom historien har blitt omtalt som en av verdens fineste strender. Selv om det i dag er vanskelig å finne et sandkorn på stranden som ikke er dekket av en feit turists klamme badeshorts eller bikinitruse, viser det seg vanskelig å fjerne Phra Nangs skjønnhet. Vi gjør så godt vi kan, vi bringer tonnevis av søppel til strendene som thaiene verken har tradisjon for, kunnskap om eller evne til å fjerne. Vi som er turister må snart ta ansvar for dette, både gjennom å være gode eksempler, men også ved å oppmuntre til at det settes opp avfallspunkter på strendene. Det er i ferd med å gå skikkelig galt; det er sjelden du ikke trår på en ølkork, finner en sigarettsneip mellom tærne eller stanger i en plastflaske når du er på svømmetur.  Selv om omgivelsene er uslåelige, og vannet, utrolig nok, fremdeles krystallklart, så vi ingen grunn til å tilbringe mer tid enn nødvendig her på stranden. Etter å ha brukt litt tid tid på å se en varan svømme til land og studere hvordan den i det hele tatt oppfører seg,  padlet vi raskt videre til østsiden, for å ta en titt på klatrerne som ofte henger i klippene der. I dag var det dog ikke særlig til liv i veggen, det hang en enslig kar som tilsynelatende hadde kilt seg fast i en litt for tøff utfordring og vi tok oss tid nok til å se at han gav opp og ble firt ned, før jeg padlet den yngre trioen inn til land slik at de gikk landveien tilbake til hotellet, mens jeg padlet kajakken tilbake til utgangspunktet.  Det er lite som bedre for mentalhygienen enn å padle kajakk i Krabi. Alene riktignok :-)

Senere på kvelden smøg jeg meg ut mens de andre sov, tok med meg lommelykta til Fabian (Elliots batterier stolte jeg ikke på siden han omtrent hadde lyst med lommelykt kontinuerlig siden han kom), og satte kursen i retning Last Bar på East Railay, der en lokal Arsenalmann hadde kvitret meg at Arsenal mot Crystal Palace ble spilt av på televisjon. Jeg ble møtt av en overivirg billetør som glisende kunne bekrefte at kampen ble vist lydløs i andre etasje, men at jeg måtte løse billett til Muay Thaikampen som skulle bokses i første etasje for å komme inn. Ørene mine ville returnere til hotellet, men hjertet hadde vetorett så jeg trakk opp i andre etasje der jeg så kampen mer eller mindre fra kjøkkenplass, mens det øredøvende spetakkelet fra første etasje gjorde alt for å hemme hørselen min f

Arsenal vant 2-0.

I går var det tid for å ta farvel med Railay Beach, Sand Sea Resort, Mads og hans storesøster Eme. Etter frokost hoppet vi på en båt og lot den føre oss av sted mot nye eventyr.