Nå har vi vært i Australia i 11 dager, først åtte dager i Sydney og nå i den lille badebyen Nelson Bay knapt tre timers kjøring nordover langs østkysten. En kjøretur som også er knap merkbar på kartet.

For det er enorme avstander i dette mektige kontinentet, og ting tar tid. Veldig lang tid. En ting er kjøreturen gjennom endeløse korridorer med bush, det tar jo en tiden det tar på gode trefelts motorveier.

Noe mer utfordrende er det for eksempel å forflytte seg noen mil innad i Sydney, ikke bare på grunn av avstandene. Men også ut fra logistikken. Fra vår base i Woowich vest for Sydney er det 22 minutter med båt inn til Circular Quay, selve navet i det ganske så heftige transportsystemet i denne byen.

Men her ligger også hovedutfordringen for turister (og fastboende) i Sydney. Hver pir er utstyrt med en begrenset antall billettmaskiner der alle reisende uten ukes, måneds eller årskort må innom for å komme seg gjennom billettsystemet.

Forsåvidt greit, men det som ikke er greit er at det er helt umulig å kjøpe mer enn en billett i gangen. Så når en forvirret familien på fire fra Norge står fremst i køen, må vi altså gjøre operasjonen fire ganger før alle har fått sin billett. Og samtidig hoper altså køen seg opp bak med reisende som møter på akkurat den samme utfordringene.

- Disse automatene er noe dritt, var kommentarene fra både turister og ansatte i ferjeselskapet.

Det tok oss tre timer tur/retur til Bondi beach med båt, buss og tog. Vel, det var verdt tidsbruken å komme til denne sagnosuste stranda.

Båtturene var deilig og praktiske.

Men det er ingen hemmelighet at vi kvidde oss til å billettere oss gjennom disse evighetsmaskinene på Circular Quay.

Nå slapp vi heldigvis de store logistikkutfordringene på det som var høydepunktet under Sydney-oppholdet, selv rosinen i pølsa. Nyttårsfeiringen. Det magiske og storslåtte fyrverkeriet vi har sett på TV hjemme i Norge. Nå var det endelig vår tur.

Mens hundretusener køet seg inn til down town Sydney for å finne de beste plassene, kunne vi spasere ti minutter ned til Woolwich yatch club og ha orkesterplass til en aldeles fantastisk opplevelse.

For at de minste barna også skal få ta del i nyttårsfesten, går noen millioner australske dollar opp i røyk allerede klokka 2100 om kvelden. Og det spares ikke på hverken krutt eller penger tre timer senere. Fra seks stasjonen skytes det opp et fyrverkeri som kan ta pusten fra en hver.

I over ett kvarter fylles himmelen med et fargesprakende inferno det lukter svidd av. Ifølge min nabo Robyn bruker myndighetene over 30 millioner kroner på fyrverkerifesten. De får igjen i form av næmrere en million turister som besøker byen i jule og nyttårshøytiden. Vel investerte penger, og samtidig uten fyrverkeriskader på grunn av uvettig privat bruk. I Sydney er det ikke mulig å kjøpe fyrverkeri på butikken, alt skytes opp på fellesskapets regning.

Kanskje en idé å ta med seg hjem til Norge der fulle folk og raketter lever et farlig liv sammen.