Den siste turen vår fra Ko Lanta til Ko Phangan, utviklet seg til et nok så absurd reisescenario, som skulle vise seg å vare i tretten timer. Vi kjøpte bilettene våre gjennom et byrå i Ko Lanta, så uten at vi var klar over det selv, hadde vi booket turen hos tidenes verste reiseselskap, som besto av en gjeng superstressa og spik pine gale khattyggende rånergangstere. Det er kanskje mer riktig å kalle dem kamikazepiloter som raste gjennom hele Sør-Thailand på tvers, fra vest til øst i hundreoghelvette. Bilparken deres besto av noen utdaterte og havarerte wolksvagen minibusser uten luft i dekkene. Overlastet med backpackere og stappfulle av bagasje, feide vi over fartsdumper og ferister med livet som innsats. Resultatet var at den høye franskmannen som vi reiste sammen med satt og skallet hodet i taket kontinuerlig. Tante Linn-Kristin insisterte på å ofre seg, med å være den av oss som tok på seg oppgaven med å sitte på gulvet og risste, i og med at vi bare fikk tildelt et sete for to personer. Ved siden av oss satt det en dude fra Finland og spydde i en gjennomsiktig plastpose, noe som også var med på å gjøre roadtripen enda mer utsøkt. Trafikkpsykopaten som hadde ansvaret for å bringes oss fra A til B på en av totalt fire ettapper, stoppet flere ganger for å ta seg en sigg eller kaffepause. Når noen av de andre passasjerene, forsøkte å gå på do eller kjøpe vann, fikk de streng beskjed om at det var totalt uaktuelt og at de bare måtte finne seg i å bli sittende og knipe igjen. Vi har nå vært ute å reist i en måned, og disse bandittene er utrolig nok de første utrivelige menneskene som vi har møtt langs veien så langt. En gang måtte jo være den første. Ingen land er perfekte. På grunn av den fantastiske gjestfriheten og de hærlige menneskene som har dominert hovedinntrykket av dette vakre landet fram til nå, ble denne opplevelsen noe utenom det vanlige. Etter mye hassledazzle og lange ventesessions i små ombygde garasjer langt utenfor allfarvei, som skapte asosiasjoner til menneskesmugling og kvegtransport, kom vi til slutt fram til Ko Phangan. Vi sjekket inn på "Prestige Beach Resort" på den nydelige og rolige Had Salad stranden nordvest på øyen. Så var det klart for fullmånefest. Hvis man trekker fra krigen, så var hele greia som snytt ut av nesen på kultfilmen "Apokalypse nå". En surealistisk konsentrasjonleir for tusenvis av backpackere og ravere, kraftig utvannet og til de grader overkomersialisert. Hele sammensuriumet minnet mer om en eksotisk russefeiring enn en god gammeldags hippiefest, slik den i utgangspunktet var ment å forestille. Tante Linn-Kristin og sjonkel Rolfsen klarte selvfølgelig fint å storkose seg uansett. Vi greide å spore opp den eneste plassen på hele Had Rin stranden som sto anbefalt hos Residentadvisor. I en trang sidegate ligger et knøttlite utested som heter Fubar. Etablissementet fungerer i praksis som backpackerhostel, restaurant og houseklubb. En meget dyktig og særdeles entusiastisk fyr serverte et mange timer langt livesett i Ableton bestående av den mest drivende technomusikken, à la Bukaddor & Fishbeck, som vi har opplevd i orienten foreløbig. Denne intime og trivelige begivenheten, reddet selvfølgelig helhetsinntrykket, og vi satt igjen med en god magefølelse når solen sto opp. Nå som fullmoon også er krysset av på sjekklisten, er det bare å sette kursen mot Ko Tao.