En av Lomprayah sine hoeyhastighetskatamaraner fraktet oss under meget komfortable omstendigheter fra Koh Phangan til Koh Tao firogtyvende November. Turen foregikk nesten helt uten sjoesyke. Sjonkel Rolfsen klarte alikevell ikke aa la vaere aa bli litt blek i ansiktet naar det ble hoey sjoe. Overfarten tok en time. Naar vi saa den vakre oeyen som moette oss i horisonten, skjoennte vi raskt at dette var snakk om Phi Phi paa steroider. Den samme magiske idyllen, men denne gangen desverre med biler og motorsykler paa kjoepet. Tao betyr skilpadde. Oeyen har faatt navnet paa grunn av omrisset som ligner paa en skilpadde som dykker ned mot Koh Phangan som ligger foerti kilometer lenger soer. Hele oestkysten ligner paa et ruglete skilpaddeskjell med sine mange viker, bukter og avsidesliggende strender. Denne delen av oeyen maatte jo selvfoelgelig utforskes. Da var det bare aa ta paa seg hjelmen, sette seg paa scootersetet og haape paa det beste. Paa veien kjoerte vi innom og donerte en slump med penger til Koh Tao Animal Rescue. Der fikk vi klappe noen snille hunder. Naar vi hadde kjoert videre en stund begynte vi aa forstaa hvorfor alle sammen paa denne oeyen enten foretrekker crossmotorsykkel med gir, eller atvfirehjulinger. Begrepet vei her, skulle vise seg aa vaere nok saa relativt. Naa er det rett etter regntiden og tegnene paa flommen som har herjet her i ukene foer vaar ankomst er meget tydelige. Med en gang vi beveget oss litt utenfor de to smaa landsbyene Mae Hat og Hat Sai Ree var veiene omgjort til hompete gjoermegroefter med store hull og sprekker. Naar det i tillegg er jaevlig bratte bakker over alt, ble utforskningen av oestkysten litt av en utfordring. I to dager paa rad kjoerte vi saa langt vi kunne, for saa aa parkere og ta apostlenes hester fatt. Etter mange timer med trasking i foertifem graders vinkel med angst for aa falle og rulle hele veien ned igjen, midt i oedemarken, kom tante Linn-Kristin opp med den geniale ideen. "Du, vi skulle vell ikke kanskje heller ha leid oss en firejuling istedet?" Akkurat da kom det to verdensvante nordtroendere susende forbi oss paa hver sin sykt proffe crossykkel med mange tusen kubikk. De lo godt av oss naar de hoerte at vi hadde lagt ut paa den samme loeypa paa en liten puslete femti. Vi klarte da alikevell til slutt aa finne de to strendene Sai Daeng og Tanote Bay, saa begge dagene ble avsluttet med sol og bad som var bryet verd. Neste dag feiget vi ut og leide en longtailbaat som tok oss over til oeyen Nanguan. Det er en privat oey, som et eksklusivt dykkerfirma leier av det Thailandske finansdepartementet. Her var det nesten bare rike kinesere som snorklet paa grunnt vann. Tante Linn-Kristin forelsket seg overaskende nok, i en hel gjeng med katter. Eierne er et smilende kjaerestepar som driver med dykkeundervisning. De fortalte at de hadde adoptert kattene fra en dyrevernsorganisasjon. Den siste dagen paa Koh Tao brukte sjonkel Rolfsen paa aa dyrke sitt nye hjertebarn ute paa dypet blandt korallene paa Sai Ree Beach. Dykkeklubben Big Blue tok meget godt vare paa han. I mellomtiden fikk tante Linn-Kristin en real omgang med juling av en liten men noksaa sterk thaimasoese. I morgen gaar ferden videre til Koh Samui, det siste oeyparadiset i denne omgang.