Etter 24 timers reise, og 2 netter med jetlag er vi endelig på nett igjen.

Flyturen fra Gardermoen til Frankfurt gikk unna i en fei, men med tight flyskjema er ikke alt like enkelt. Vi hadde 1 time før neste fly gikk, og den tilbrakte vi løpende på en ufrivillig oppdagelsesferd rundt hele flyplassen. Etter å ha spurt alle vi så i uniform, sneket i passkontroll og fått et par gloser slengt etter oss, rakk vi akkurat flyet til Costa Rica.

Når man er sist på flyet, burde man forvente at det er begrenset med plasser igjen. Men, med en 15 timers lang flytur foran oss og en "Amacing Race" lignende maraton bak oss, ble vi enormt skuffet over å ikke kunne sitte ved siden av hverandre.

Det skulle forøvrig ikke bli et problem, da Ida kjenner hele livshistorien til en pansjonert arkolog fra Nederland og Viktoria fant kjærligheten med en spansktalende 6 åring som reiste alene. Han plapret i vei hele flyturen. Viktoria fant fram ordboka, men det ble mest tegnespråk og oversettelseshjelp fra nabodamen. Gutten synes det var rart at en så gammel jente ikke kunne lese, men de kunne være venner for det.

En flytur uten turbulens og all bagasje i behold, forsetter vi videre til utvekslingsskranken. Etter en halv time med frem og tilbake, sitter vi med 110 000 colones, uten en anelse om hva det vil si. Vi konkluderer bare med at vi er rike, enn så lenge.

Lokal buss i 6 timer frister ikke veldig, så vi velger heller å stole på en engelsktalende taximann (så var vi plutselig ikke så rike lenger). Så trygt plassert i taxien, begynner den 5 timers lange turen. Guillermo er en kjernekar, og vi konkluderer med at mammane våre ville syntes at vi hadde tatt en smart beslutning.

Veien går over fjellene, og det er en fantastisk utsikt over et vedunderlig landskap. Vi må kjøre rundt trær som ligger i veien, stoppe å hjelpe en bil som har veltet og opplever et lite jordskjelv mens vi fikser oss nye telefoner.

Vi når endelig stoppested, og etter 24 timer på flyttefot er vi begge både slitne, sultne og fulle av inntrykk. Stedet vi skal bo den neste uken heter Puerto Veijo. Det ligger rett ved stranden og har en koselig liten strandprominade med spennende spisesteder og butikker. Stedet vi skal sove heter Casa Caribe, og det står en smilende kvinne klar når vi kommer. Hun gir oss velkomstdrink og nøkkelen til andre etasje i et trehus midt i jungelen (hvertfall føles det slik).

Vi inntar raskt hver vår hengekøye, med et vinglass og en bok i hver hånd.

Naturen, menneskene, maten.. vi elsker alt sammen..... eneste vi mangler er den siste av trioen, så er alt komplett!