Det var litt trist å reise fra Santa Teresa, spesielt for de som fant seg et mannebein (låner uttrykket til bestemor om kjekke menn). Men pytt, pytt vi hoppet inn i bilen til Chocolate og satte kursen mot Tamarindo. Chocolate sin kurs mot Tamarindo innebærer å kjøre på stranden, over stein, gjennom elver, og veier som strengt talt ikke kan defineres som en vei. Men snarvei var det. Billig var turen også, for Chocolate var forelsket i Ida, så det ble special price. Tamarindo er en helt annet enn Santa Teresa. Dette er i større by, med butikker, hoteller, og en haug med amerikanske turister. Det er fine restauranter, strender og de fleste er gode i engelsk på grunn av turismen. Det så ut til å være mange fine hosteller, men her skulle vi bo bedre. Vi bodde i Villa Dona Ines bestående av to hus, med Frederikke, Stine, Ida og meg i hønsehuset. Hovedhuset gikk til Thomas, Aleks, Hedvig, Martin og Marlen. Nye folk, nye venner. Vi feiret nyttårsaften sammen med et kongemåltid i villaen, for så senere å løpe fra rakettene som stukne griser på stranden. 2013 startet med andre ord med en skikkelig spurt. Vi avsluttet kvelden med en Baileys slush for mye og musikk ved bassenget. Ida, Frederikke og Stine fant etterhvert ut av at de savnet Santa Teresa og surfing klokken 5 om morgen, så de tok turen tilbake til gutta. Viktoria ble med gjengen som var igjen på fiksetur. De så flygende flyndre, en levende og en dø skillpadde, delfiner, to svære hvaler og fikk fire fisker på kroken. Det var en fin opplevelse og vi anbefaler de som skal til Costa Rica om å ta seg en fiksetur. Det er enormt mye rart i vannet som på land i dette landet. 3. Januar kom endelig Malin ned! Plutselig stod hun på hjørnet av Casino Diria og ventet på Viktoria. Hun var like hel, like blid, selv etter over et døgn med reise. Dagene i Tamarindo brukte vi på stranden, bading, litt surfing, mye god mat og mange gode vitser.Vi koste oss veldig sammen med gjengen. Reisen gikk videre 5. januar til La Fortuna med samme reisefølge. Nå var det jungeltid!