Lombok!

Foerste stopp i Lombok skulle vaere de beryktede Gilli islands, som ligger en liten time fra oeyen Lombok. Man har flere valgmuligheter naar det kommer til transport over havet fra Bali. Man kan ta seg en speedboat, som er der i loepet av to timer, som da koster 50(!) dollar, eller en 6 timers tur for 35 dollar , eller vaart valg, den herlige tolvtimersturen for 14 dollar. Skulle tro vi har begynt aa like denne selvskadingen det ligger i disse lange turene, men, det var MYE penger aa spare. (men det skulle vise seg at det var en meget daarlig ide'..)

Vi forlot da Bali klokken 7 paa morgenen(etter en forferdelig forsovelse. Sjaafoeren hadde ventet utenfor hetellet vaart en time. TAKK!!) , og ble kjoert til andre siden av Bali, der vi ble sendt videre paa en feri som skulle ta oss videre til Lombok i loepet 8 timer, deretter buss(en forferdelig buss!!) fra havnen til andre siden av Lombok og deretter baat over til Gilli islands. Vi hadde satt oss i reisemodus, saa turen gikk egentlig ganske bra den, lite visst vi om at det kom til aa bli et rent lite helvette aa finne et sted aa bo.

Endelig satt vi paa siste baaten som tok oss fra Lombok over til Gillis. Og jeg maa si jeg hadde sommerfugler i magen da dette stedet var mitt Haven sist gang jeg var her ned. Vaeret var straalende, og humoeret paa topp da vi saa solen falle ned bak Gilli Trawangan. Gilli island er en oeygruppe, delt inn i tre ganske saa soete smaa oeyer. Gilli Trawangan(den stoerste, og da party oeyen), Gilli Meno og Gilli Air. Oeyene ligger paa rekke og rad, med et kvarters baattur mellom hverandre. Oeyene er(troode vi) preget av lite turisme , hestetransport og et herlig folkeslag. Men, det skulle vise seg at det var alt annet fredelig og rolig der naar vi kom. Vi fikk beskjed allerede paa bryggen i Lombok at vi var siste baaten som dro ut den dagen. Vi fikk et klapps paa ryggen med haap og oenske om at vi fant oss rom for natten. Hmm..hvor vanskelig kunne det vaere, tente jeg. Sist gang jeg var her, var vi nesten de eneste turistene paa oeyen, og folk skrek aa gjorde det de kunne for aa faa oss til aa bo hos dem til en latterlig billig penge. Saann var det ikke denne gangen gitt! Naar vi naermet oss Trawangan kunne vi se turistene som tasset rundt, de var som maur paa den lille oeye. Det florerte! Shiiit... Og her kom vi, klokken 7 paa kvelden. ( fastboaten ankommer Gillis klokken 10 paa morgenen nemlig, saa det vesle som er av acommodation blir okkupert da.) Saa her var det bare aa gi gass!! Saa jeg hoppet instinktivt ut av baaten, lenger foer vi hadde lagt til land. Om det var et eneste rom ledig saa skulle JEG finne det!!! Kristoffer ble parkert med godset paa stranden, mens jeg da allerede var over alle hauger.. Og jeg sjekket alt jeg kom over (fult, fult, fult, og atter fult..) Det er haugevis med guesthouser og "losmen" som de lokale kaller det.Og alt var fullt. Det var definitivt hoeysesong, og det til de grader. Jeg fant et faatall ledige rom, men da til en pris av 100 dollar pr natt(!)

Etter et par timers leting begynte jeg aa miste haapet. Jeg kastet meg inn i en heste vogn og spurte om han visste om NOE som helst som var leidg, ( som da ikke kostet en fot og en arm vel og merke..) Han trodde kanskje det, og kjoerte meg inn i "kjernen" av oeyen, i villagen. Og der var det jaggu et dusin hotel til, jeg fikk et lite haap og hoppet ut, sprang til foerste, andre ,tredje...fullt, fullt, fullt... Jeg juger ikke naar jeg sier at jeg sjekket rundt 50-60 hotel den kvelden. ALT var fullt. I det jeg trasket skuffet tilbake til min kjaere, var det en soet liten lokal man som helt sikkert la merke til frustrasjonen min(vanskelig gitt...) og sa at vi kunne sove paa rommet hans i den natten for 12 dollar. Check! Det var da en seng i det minste. Han kunne fortelle at vi var veldig heldige, ettersom det hver natt hadde vaert flere backpackere som hadde vaert noedt til aa inkvartere paa stranden. Saa da maatte vi feire da vettu! Saa det var av med baggasjen, vaske vekk den verste svettlukta og ut for aa faa oss litt mat og oel i kroppen. Vi havnet etter maten paa oeyas mest populare bar, "The irish bar" som 2 aar tidligere hadde vaert like populaer, men selvfoelgelig mindre befolket. Det var stappa fullt, og stor stemning. Gillis er kjent for baade sine magick mushrooms, "that will take u to haeven", og den lille energibomben; EXTRA JOSS! ( en liten pakke med redbullpulver som man klasker inn paa med en liten vodka shot, snadder!!!!) Og spise sopp, appelerer ikke saa veldig til vaare normer og regler, men extra jossen derimot. (= Vi satt stille og slitne borte i et hjoernet, (saan til og begynne med..) men det gikk over da Carina BARE skulle smake EN Extra Joss.(vi hadde tross alt reiset 12 timer) Kristoffer kunne jo ikke vaere noe daarlige, saa vi klasket innpaa en shot og en joss. NAM..(= "en til eller?" spurte jeg. Og Krissern var ikke vond og be. For aa gjoere historien kort, havnet vi paa et bord med en haug av britter og irrer( som aldri hadde smakt Extra Joss, og det maate vi jo gjoere noe med, mange ganger.) og var de siste som ble bokstavelig jaget fra baren, klokken 5 om morgenen. Og var vel overhooodet ikke klar for sengen. Kjare vene.. Men det lille av vaar fornuft i vaar promille jaget oss (heldigvis) hjem. Dagen etter var det opp klokken 9 for aa finne et sted og bo. Med solbriller og den verste alko aanden fant jeg rett aa slett ingenting, merkelig. Alt var fortsatt fullt, eller saa latet de som det var det. Saa vi ble paa soverommet til lokalkompissen en natt til. Saa vi slang oss ned paa stranden og ble liggende. Dagen etter skulle jeg proeve lykken igjen, og denne gangen klokken 8. Endelig, anstendig som jeg saa ut, fant jeg rom!!! 15 dollar pr natt( som helt sikkert koster 2 dollar i lav sesong.) Rommet var ikke no prakteksemplar, men vi hadde da en liten balkong og gjorde det saa koselig som vi kunne. Saa vi satt der paa balkongen og saa de stakkars folkene som nettopp hadde ankommet , som traalet rundt etter et ledig rom. Vi foeler med dere..

Senere paa formiddagen leide vi oss snorkleutsyrt og trasket oppover oeye for aa finne den perfekte snorklespotten. Det var hoeyvann, og vannet ganske uklart med det foerste. Men etter en stund klarnet det opp og vi kunne nyte undervannsverden igjen. Snorklig paa Gillis er omtrent som aa ta seg et dykk paa 15 meter. Man kan nyte friske, fargesprakende koraller, utallige forskjellige fisker som svoemmer rundt deg og ikke minst skilpadder. Vi hadde begynt aa gi opp haapet paa aa finne skilpaddene, saa vi pakket sammen aa begynte aa gaa mot hovedstranden. Det var ganske saa langt aa gaa(vel, vel alt er relativt, man kan gaa rundt gillig paa halvannen time.), og en knakende god stroem i vannet, saa vKris foreslo at vi skulle bruke naturens krefter som transport tilbake til hovedgaten,hvilket var ingen dum ide'. Vannet var krystallklart og skilpaddene var utallige, samt vi var saa heldige aa se baracudaer og en triggerfisk(som ikke er veldig hyggelige naar man kommer for naere, men med litt avstand er det noen fantastiske fisker..) Saa snorkleturen vaar var absolutt velkoykket, og mer enn det.

Planen foer vi ankom Gilli Trawangan, var aa vaere der en ukes tid, og deretter flytte over paa feks Gilli Meno, som er en mye roligere oey. Og vi bestemte oss fort i det vi la til land i Trawangan , at en uke var uaktuelt. Saa vi vurderte allerede etter ett par dager aa flytte over til Meno. Vi fikk da hoere at det var fylt opp til randen ogsaa paa de to andre oeyene. Svarte.. Og vi hadde rett og slett ikke lyst til aa vaere paa Gillis stort lengre, jeg hadde liksom ikke lyst til aa oedelegge bilde jeg allerede hadde. For med 5000 mennesker som gaar oppaa hvaerandre, skyhoeye priser paa baade mat og hus, saa kunne det minne litt om Spania.. (= Kristoffer var meget enig. Han hadde jo hoert meg prate saa mye om Gillis, og ble moett av dette her, saa han var rimelig skuffet selv. Vi hadde ogsaa planer om aa ta et dykk her( ettersom de har noen av verdens beste sites, inkl haispots.) men kristoffer var snoerette, gruppene proppfulle og prisene, ja, dyre.) Saa dagen etter pakket vi snippesken aa bestemte oss for aa utforske Lombok litt istede for. Det var med en klumpi halsen vi dro fra Gillis.. (Vi maa tilbake, men aldri igjen i hoeysesong! ) Gillis er i mine oyene et av det vakreste stedene i Asia, med dets fantastiske rene, lyseblaa vann og herlige mennesker. Og det er ganske flott at de forsatt, med 1000vis av turister som maser og roper og griser rundt dem fortsatt er de hjertelige menneskene jeg en gang moette.

Vi hadde vel ikke helt bestemt for hvor ferden gikk videre. Vi hadde hoert om Sengiggi, som skulle ligge ikke alt for langt fra bryggen som vi returnerte til fra Gillis. Men vi fikke hoere at det var like befolket der og vanskelig aa finne sted aa bo. Glem det.. Saa da endte det paa Kuta Lombok ( som vi hadde hoert var nydelig og folketomt), paa sydspissen av Lombok. Saa etter 3 timers kjoering, og en aldri saa liten punktering var vi der. Jeg tasset rundtfor aa finne et skikkelig sted aa bo denne gang, og ble moett med skiltet "FULLT!" paa de foerste ti hotellene.. Men det var da som bare faen.. Men, endelig etter 1 times tid fant jeg et helt ok sted, med greie rom til 15 dollars( litt for dyrt, igjen..men vi begynner aa bli vant til disse skyhoeye prisene..) Saa vi kastet oss paa sengen.. PUHh... "Men, hva er den lukten da?" spoer Kris. Naar vi da aapnet baddoeren luktet det rumpehul i hele rommet.AA nei.. Og det ga seg liksom ikke, og lukten begynte aa sige igjennom kriker og kroker og etter en liten stund luktet det rumpe i hele rommet. Men naa hadde vi rom, og vi kunne overleve en natt, sa fikk jeg heller ta meg en tur ut dagen etter, igjen! Vi maate jo bare holde oss ute av rommet saa lenge som mulig. Saa vi tok oss en gaatur igjennom Kuta.

Kuta er et lite tettsted som er rene paradiset for surfere, saa flertallet av turistene vi moette paa veien kjoerte rundt med brettene sine og lette etter de perdekte boelgene.( Vi derimot, valgte aa ikke gjenta den suksessen.) Kuta ligger ved stranden og har en enkel gate som strekker seg fra den ene siden av stranden til den andre med en rekke guesthouser og surfesjapper rundt om krings. Det finnes ingen sentrum, men et par resturanter som ligger spredt litt rundt i gaten. Et meget sjarmerende sted, med de massive fjellene som skiller de ulike smaa strendene. Og jeg kan forstaa surferne, for det var svaere boelger, som vi syns det var mer enn nok aa se paa. Saa dag 1 forloep seg meget rolig. Dag 2 var det opp klokken 8 for aa finne hotel( LITT lei..) og det var heldigvis ikke no problem. Vi fant et sted til 12 dollar inkludert frokost og svoemmebasseng, og et allright rom, saa da takket vi for odoeren og betalte for oss og dro over. Etter dette var det bare aa kaste seg paa en sykkel for aa utforske omraadet rundt. Hvilket var helt enestaaende. Laaange, oede strender, omringet av de massive fjellene. Et fantastisk sted aa bo.. Og det hadde allerede Kristoffer laget et bilde av oppi hodet sitt og mer enn det. "Tenk aa ha et guesthouse her a Carina..." ja, hvorfor ikke.. HVORFOR IKKE? Saa vi satt der og lagde en liten fantasiverden med et lite guesthouse som utviklet seg til aa bli et massivt hotel. Og disse tankene begynte aa buldre og surre oppe i hodet, og vi ble mer og mer gira paa aa eie den lille haugen med den private stranden vi sto paa, og hadde i hodet alledere malt hotelrommene i Moccafarge da vi fant ut at vi jaggu sku ta oss turen innom en eiendomsmegler nedi gata for aa hoere. Paa veien dit traff vi en lokal liten kar som vi ssiste lunch hos, og han kunne fortelle at han hadde en eiendom like oppe hugget som han ville selge oss. Ville vi se den? Klart vi ville! Saa vi farta med mopeden opp i fjellsiden og skuet utover. Det var nok ikke helt det vi saa etter, men det var spennende aa bare titte. Etter dette stakk vi til eiendomsmegleren, og saa de flotteste tomtene man kan tenke seg. Hun var skikkelig aalright og fortalte oss alt om hvordan det fungerte. Vi var jo selvsagt rimelig groenne paa omraadet. Hun fortalte ogsaa at det om 2 aar sto klar en internasjonal flypplass i Lombok, noe som ville gange turismen med 10 (stakkars Gillis.) og at eiedommene da ville vaere verdt det mangedoblede. Vi ble ikke no mindre gira av det, men prisen paa disse eiendommene var ikke bare kronestykker, noe vi haapet. (= For den av interesse saa var det blandt annet en strand eiendom paa 2 dekar, der hver Are kostet 700 dollars, og det blir endel. (= Saa de faar bli naar vi vinner i lotto. Men det faar surre aa gaa i bakhodet til den tid. (=

Ellers skjedde det liksom ikke saa mye i Kota Lombok, noe som var planen.Vi kosa oss ved poolen, og Kristoffer fikk masse tid til aa lese og kose seg. Han har nemlig blitt hektet paa en serie av Conn Igulden, som har skildret og gjenfortalt historien om Julius Caesar. Hvem skulle tro at gutten som ikke har aapnet en bok siden skolen av frest igjennomfire 600 siders boeker, paa engelsk i loepet av en mnd! Boekene skal visst vaere ekstremt spennende! Og det er herlig aa bare ligge rett ut paa balkonegn med en bok og ikke bry seg om noe annet stressende i denne verden. Og det hadde vi masse tid til her. Vi fikk nemlig ikke flybilett videre foer to dager etter planlagt. Og noen ekstra dager i Kuta Lombok var ikke aa forakte.

Avvreisedagen kom og vi visste at vi naa sto forann vaar til naa aller lengste reise. Frem med taalmodigheten og reisemodus! For naa kjoerer vi igang med en 40 timers reise til Sumatra, Medan.