I tillegg til Inka Trail hadde vi også booket en tur til amazonas jungelen. En kort flytur fra Cusco og vi var fremne i "byen" Puerto Maldonado. Karoline tok avgjørelsen om å ikke bli med til jungelen på grunn av sin sterke frykt for edderkopper. Hun sjekket derfor inn på et flott hotell for de to neste nettene.

For å komme oss videre ut i den store jungelen ble vi fraktet med bil på en humpete vei et stykke utover i det øde. Videre ventet en 2,5 timers lang båttur oppover tambopata river. Solen skein og vi var begge ved godt mot der vi satt og kikket på dyrelivet langs elven, uvitende om hvilke fasiliteter vi hadde i møte. Båten fraktet oss trygt frem og førsteinntrykket av lodgen og området rundt var over all forventning. Grønt og frodig og reine flotte bungalower. Her var fellesareal, bar og spisested. Bungalowen hadde flislagt bad og fine senger med myggnett så motet og humøret var fortsatt på topp- dette skulle jo gå fint tenkte vi.

MEN så kom mørket!!! Og med mørket kom også det yrende krypende dyrelivet frem. Det første møtet var en kakerlakk på puta til Marie. Etterhvert viste også flere edderkopper i forskjellig størrelser og fasonger seg frem, samt diverse flygende objekter. Vi traff også på den største billen vi noen gang har sett, på størrelse med en kaffikopp. Etter en bedre middag stod nattvandring i amazonas for tur. Vi begge prøvde å holdet motet oppe med lommelykt og myggspray, og vi gikk tett i tett bak ryggen til guiden. Det eneste jungelen hadde å vise frem til oss på denne turen var et par gresshopper, noen edderkopper og en kjempetarentella på størrelse med et te-fat. Dette var nok for oss, så vi kom oss fort tilbake og i dekning under myggnettet klare for natten.

Natten viste seg og bli lang, med et voldsomt torevær og lyn som lyste opp hele bungalowen, og det føltes ut som alle dyrene var inne hos oss. Bambusrotter på taket og flaggermuser rundt hvert hjørne. Men også denne natten kom vi oss igjennom.

På dagtid dagen etter reiste vi til en farm som produserte frukter. Der fikk vi møte en pappegøye, en apekatt, en hund og en drøss med mygg. Vi fikk også smake på de ulike fruktene, noen bedre enn andre. Videre reiste vi på tur for å se på en innsjø. Guiden prøvde så godt han kunne for å gjøre opplevelsen så bra so mulig, men pompel og pilt var lite begeistret. Det toppet seg (i allefall for Siri) da vi satt ute på en flåte og flåten ikke rikket seg mer enn 10 m pga sterk vind. Så der satt vi nokså lei med en guide som kjempet for å få flåten inn mot land. Sammen med oss var en heftig, stor og kraftig italiener, så det kan undres i om han kanskje var en aldri så liten grunn til at flåten var vanskelig å manøvrere. Spekulasjoner. Men vi kom oss i land og tilbake til lodgen.

Når mørket igjen slo til stod krokodillesafari for tur. Vi ble fraktet oppover elven og fikk sett et par små søte krokodiller. Vi var begge veldig klare for en siste natt i bungalowen. Vi sov bedre enn forrige natt, men det viste seg når vi våknet at vi hadde hatt besøk i løpet av natten. Sjokoladepapiret fra kvelden før låg slengt under sengene og det var bæsj rundt vasken. Det er uvisst om det var den store edderkoppen som var på døren vår kvelden før eller maur som hadde vært på besøk. Heldigvis får vi aldri visshet i dette, noe som er like greit. Vi var i allefall klar for å komme oss langt langt vekk og få møte våre gode Karoline igjen.

Turen tilbake gikk fint. Det pøseregnet og veiene var elendige så vi satt i en rød caravelle som humpet som en sprettball helt tilbake til byen. Virkelig humpetitten!! I byen møtte vi en selskapssyk, opplagd og smørblid Karoline. Sammen reiste vi med fly tilbake til flotte Lima, veldig klare for sol, strand og byliv.

Til slutt må det nevnes at Marie i løpet av tiden i jungelen fikk en drøss med uforklarlige, illekløende stikk, noe som også la en demper på helhetsopplevelsen av jungelen. Men vi er i det minste en erfaring rikere!

Laters!