Paa bygda ved Phon Savan

Til naa har jeg tenkt at jeg er litt gretten for at jeg ikke kunne reise paa 70-tallet eller noe, naa er alt saa tilrettelagt for turister og man faar liksom ikke sett den virkelige verden. Bare ting man oensker aa vise turistene. Men det er ikke for sent enda: Velkommen til landsbyda i Laos!

Phon Savan er ganske turistinfisert, men du skal ikke langt paa utsiden av bygrensa foer det tar av. Vi fant et slags gjestehus, de hadde rom men var veldig overrasket over at vi var der. Tydeligvis en stund siden sist de hadde hatt besoek, baren var tom... Dermed ble vi dratt med paa markedet for aa finne mat og drikke. Markedet var en opplevelse i seg selv, i Laos spiser de absolutt alt som kan krype eller gaa. Ilder, grevling, ekorn, grisetryne, frosk, og diverse mindre apetittelige deler av vanligvis ganske spiselige dyr. Vi lot gjestehusmannen velge, og resultatet ble en fantastisk middag med ymse innhold. Lukk oeynene og tygg, saa gaar det ned.

Oel hadde de ikke, men de hadde dunker med saakalt whisky. Litt skeptisk puttet jeg nesen oppi, og jammen luktet det ikke...vel, legesprit? Vi har naa laert hvordan man blidgjoer Buddha og husaandene med hjelp av baal, sprit og bombeskall.

Etter et par kopper hvem-vet-hva-men-veldig-sterkt, ble vi riktig saa stoedige paa lao-floeyte ogsaa. Heldigvis ikke for mange kopper, det er greit aa ha litt doemmekrat igjen i dette landet. Laoene har nemlig en stor forkjaerlighet for aa blande opium i te, kaffe, sigaretter eller kaker. Saa best aa ha antennene ute. De mener jo ikke noe vondt med det, men vi tenkte det kanskje var greiest aa styre klar uansett...

Paa dagtid fant vi en mann med minivan, og i bytte mot 4 pakker roeyk og lovnad om at vi skulle komme og hilse paa familien hans, kjoerte han oss rundt en hel dag. Foerst til bombemarkene ved Phon Savan, hvor vi faktisk kom over to "bombies", smaabomber fra klasebombene som regnet over lanset frem til 1972. Laos er det mest bombede landet i historien, og det syns. Best aa holde seg paa veien, i og med 30 prosent av klasebombene ikke detonerte naar de traff bakken... Etterpaa var vi innom en landsby hvor alle ville bli tatt bilde av. Der samlet de paa bombeskall som de selger som skrapmetall. De synes ikke noe saerlig om alle organisasjonene som rydder bomber, for de detonerer dem og da blir det lite skrapmetall igjen. Hoeres rart ut, men det er deres eneste mulighet til aa tjene penger. Uten penger, ingen medisin, ingen klaer osv.

Etter litt trist (men spennende) sightseeing ble vi dratt langt ut i skogen, og gikk en tur oppover et enormt fossefall. Vi klatret gjennom fossene i hele 3 timer. Utrolig vakkert, og ikke en kjeft aa se. I foekge minivanmannen var det bare hans familie som visste om stedet, og mangelen paa stier tydet paa at han kanskje ikke fantaserte alt for mye.

Siste stopp: Plain of Jars (slette nummer 1). Dette er virkelig saere greier. Enorme steinkrukker spredt rundtomkring svaere omraader. Steinene kommer ikke fra omraadet, saa noen har tatt de med seg fra veldig langt borte og hogd de ut, for et par tusen aar siden. Ingen vet hvorfor. Og midt mellom alle krukkene (som ikke inneholdt noe mer spennende enn grumsete vann) er det en haug med bombekrater. Omraadet er fortsatt ikke hundre prosent klarert, saa husk aa foelge med paa de roede og hvite steinene. Du skal gaa paa den hvite siden...

Det ble sent, saa familiebesoek ble utsatt til dagen etter. Ungene kom loepende ut, kona syns vi hadde fryktelig store neser, vi maatte spise grisenese (ikke saa galt egentlig), drikke litt med Buddha og si alle de 6 ordene vi kan paa Lao. Man kommer langt med peking og grimaser!

Maate tilslutt si hadet til Mel og Mark, litt trist. Bussturen tilbake til Luang Prabang fikset imidlertid humoeret. Rndte opp paa skikkelig lokalbuss med hoener og sementposer og unge som spydde paa skjerfet mitt. Veldig festelig. Damen ved siden av meg foret meg kraftig med kaker og ris og var meget underholdt av mobiltelefonen min. Laerte henne backgammon, og til gjengjeld prutet hun tuktuk fra busstasjonen til byen for meg. Ble plutselig MYE billigere enn vanlig...

Saa, endelig foeler Tone seg litt som en ordentlig backpacker. Om enn bare for et par dager.