Vi kom oss til Mexico City til slutt, og har hatt det supert der også! Vi har uheldigvis måtte bruke masse tid på å gå på ambassader, ikke akkuratt noe vi hadde veldig lyst til å bruke våre siste dager på. Vi reiste tidlig første dagen til USA's ambassade for å få i orden med Tonje's pass, der var det umulig å komme inn og de sendte oss videre til imigrasjonen i Mexico. Imigrasjonen kunne heller ikke hjelpe oss, og vi gikk til slutt til den Norske ambassaden. Der ble vi sittende i mange timer før vi endelig fikk bekreftelse at Tonje kunne reise videre hvis hun søkte og betalte for et visum. Det ble et styr uten like for å få til betaling og søknad, og alle 3 dagene måtte hun bruke flere timer for at alt skulle være helt klart til avreise. Visumet fikk hun i handa 3 timer før flyet skulle gå. Tidskrevende og pengekrevende, men det ordnet seg heldigvis til slutt.

Etter første dagen på ambassaden var det å komme seg fortest mulig ut for å se byen. Vi bestemte oss for å ta en city tour med buss, men så langt kom vi aldri. Vi tuslet å spiste Taco og donuts, da vi plutselig traff en lokal kjekkas, Angelito. Han meldte seg frivillig til å ta oss med på city tour rundt om i byen, gratis. Først tok han oss med på et sykt museum for medisin studenter, der det første vi møtte var et dødt menneske som var sprettet opp fra bena til brystet. Det var også masse slags organer, babyfoster og lignende på glass, og vi fikk se en rekke med ekle sykdommer demonstrert på voksdukker. Lurte litt på hvorfor han tok oss med akkurat hit, men han følte vel det var interessant å få vist frem dette museumet til oss. Etterpå tusla vi rundt i sentrum og det historiske sentrum i flere timer, og fikk automatisk sett de attraksjonene som var verdt å se. Vi ble også stoppet av en student på gata som ville intervjue og filme oss, for å praktisere engelsken sin. Lurer på hva hun skal bruke den filmen til?. City touren endte med øl og taco igjen. Tacoen smakte litt bedre når vi hadde en lokal til å fortelle oss hva som ikke var sterkt, likevel var det det han bestillte som smakte best. Eller det smakte godt, helt til han dynket det i brennheit salsa! De lokale har åpenbart et helt annt syn enn oss på hva som er spicy! Vi hang med Angelito resten av kvelden, og han ville veldig gjerne treffe oss igjen. Derfor avtalte vi å møte han dagen etter også, for å ta en tur ut siste kvelden vår på reisen.

Så kom plutselig den siste dagen vår, og vi hadde planer om å være effektive og få gjort mye. Tonje ble som sagt heftet bort på ambassaden fra morgenen, og når hun kom tilbake for noen timer, bar det på leting etter et lokalt marked. Vi fikk veiledning i resepsjonen, og endte opp på et marked hvor det absolutt ikke fantes noe av det vi var på leting etter. Dette var et stort marked kun for lokale, uten souvenirer og andre turist ting. Markedet låg inne i en gigantisk hall, og her var souvenirene byttet ut med matvarer, pornofilmer og annet skvip. Vi forvilla oss inn i en uendelig labyrint, hvor vi tydelig kunne merke at vi var de eneste turistene der. De sperret opp øynene når de såg oss, og prøvde alle å få oss til å komme til deres bod. I hodene våres var eneste fokus å prøve å finne dagslys, og komme oss ut fortest mulig. Vi tok taxi til et annet marked, som var mer det vi hadde sett etter. Her ble det shopping av de siste souvenirene og gavene fra turen. Senere dro vi tilbake til et kjøpesenter som Angelito hadde vist oss dagen før, hvor det ble skikkelig stress shopping mot slutten. Vi hadde avtalt å møte Angelito kl 20, og siden det var mye kø i gatene, kom vi 20 min for sent. Da var det bare å skifte og gjøre seg klar, til siste kveld i Mexico City! Det ble en veeeeeldig lang kveld.

På den norske ambassaden plukket vi opp en liten bok med de viktigste attraksjonene i Norge. Vi valgte å gi den til Angelito, med en hilsen i håp om at han en gang får anledning å besøke oss i Norge. Første stopp for kvelden var en konsert, der var ølen altfor dyr og volumet alt for høyt. Derfor gikk vi på en annen bar i stedet og tok noen øl. Mens vi satt der, fant vi ut at vi måtte ha noe mat. Derfor ble det taco på oss igjen. Det begynnte å bli ganske sent, og Angelito som bor et stykke utenfor sentrum, stilte oss et ultimatum: enten måtte han dra hjem nå, eller så måtte vi være våkne med han til kl 06 dagen etter. Dette fordi subwayen er stengt på natten. Selvfølgelig bestemte vi oss for å være våkne, selvom Tonje måtte til ambassaden igjen kl 09, og vi måtte være på flyplassen kl 11. Det ble mye vandring på oss denne kvelden, først stakk vi innom en gayclub. Hvis vi ikke har nevnt det før, så er det helt sykt mye homofile her i Mexico City, eller i Mexico generellt. Vi tok en øl og studerte mannfolkene som danset hett med hverandre og kvinnfolkene som sto å klinte. En ny opplevelse på denne turen, som ble altfor homofil for vår del, så vi valgte å la det bli med den ene ølen. Etter en times vandring endte vi opp på 7 eleven, hvor vi kjøpte oss billig corona og satte oss i gata for å drikke. Angelito hadde helt angst for at politiet skulle oppdage oss, mens vi ikke helt forsto problemet siden de ikke klarte å se oss der vi satt uansett. Det ble tre øl på hver, før vi var klare for å innta nattklubben kl 03 på natten. Her ble det en mexicansk tequila, og vi ble overrasket over at Angelito som er mexicaner, var så pinglete på tequila drikkinga. Han tok en bitteliten sipp om gangen, og det endte med at Tonje måtte fullføre den for han. På det punktet var vi visst mer lokale enn han selv :p Etter å ha vært der en liten stund, savnet Tine reggaeton så mye at vi ble nødt å ta en taxi for å prøve å finne et sted. Det eneste stedet vi fant var en liten rønne av en bar, med masse bifile mannfolk, og en stusselig jukeboks hvor vi måtte finne sangene vi ønsket selv. Her ble vi til klokka var 7, og det var på tide å finne veien hjem. Trøtte og slitne, møtte vi opplagte mennesker på vei til jobb på subwayen. Ankom hostellet kvart på 8, og da bar det rett i seng for Tonje, mens Tine forberedte seg med paracet og vann i resepsjonen.

Heldigvis hadde Tonje stilt vekkerklokken kvelden før, og hun kom seg opp en time senere en planlagt. Da var det å suse til ambassaden for å få visumet i orden, mens Tine måtte på jakt etter større håndbaggasje. Vi reiste til flyplassen hver for oss i håp om å treffe hverandre der. Tonje nervøs for at Tine skulle reise på feil terminal, mens Tine var redd for at Tonje ikke skulle ha fått visum. Heldigvis så møtte begge opp, og vi kunne sjekke inn bagasjen sammen. Nå sitter vi litt fyllesjuke og triste å venter på flyet til Houston. Denne dagen kom alt for fort, og vi føler oss ikke klare til å reise hjem helt enda. Vi har hatt en helt utrolig flott reise, med masse opplevelser! Vi kommer garantert til å reise tilbake igjen, for oss er Latin-America paradis på jord! :)

Nå må vi nesten avslutte her, men følg med videre for dere har fortsatt et oppsummering innlegg i vente ;)

Hasta luego Latin-America

La bienvenida a Noruega