Etter en rask frokost morgenen etter, forsatte vi ferden opp Orange River med relativt stive armen fra dagen i forveien. Også denne turen var lang, men vi tok det rolig og kunne avkoble med litt bading og soling på elven. Vi kom frem til enden av kajakkturen ved lunsjtider og ble kjørt tilbake til resorten vi hadde startet ved i en eldgammel buss. Her fikk vi en etterlengtet dusj og kunne slappe av litt før kvelden begynte. Etter en god middag rundt bålet, ble det nok en underholdende kveld på den lokale baren med Champions League, biljard (Der for øvrig Bærum knuste Tønsberg..) og en haug med tyskere. Sent ble det, men vi sovnet i hvert fall relativt kjapt, nok en gang under åpen himmel..

Neste dag bestod av mye kjøring, men på veien var vi innom gigantiske Fish River Canyon, som er en av verdens største av sitt slag. Da måtte selvfølgelig kameraene opp og vi var japanske turister frem til lunsj. Vi beveget oss sener litt lengre mot østkysten av Namibia, og fikk se litt mer typisk afrikansk landskap med savanner og forskjellige dyrearter. Midt ute i ingenting hadde Drifters et eget reservat som ble drevet av Pieter Wolf og hans kone, der de hadde bygget en campsite ved foten av tre store åser. Vi satte opp teltene (Fant ut at dette var lurest p g a den 5 meter lange svarte mambaen som bodde i fjellene et sted…), og nøt nok et flott måltid fra superkokken vår Alfred ved bålet. Vi skulle tilbringe tre netter på campen til Pieter og trengte dermed ikke å stresse sånn med å skulle pakke om morgenene. Vi ble heller møtt av nydelige soloppganger (Noe vi ble ganske bortskjemte på etter hvert) og en alltid like opplagt Alfred som ventet med frokosten. I løpet av oppholdet fikk vi smake på det beste av hva den afrikanske ørkenen kunne by på, når det både kom til opplevelser og natur. En av dagene tok Alfred oss med på en runde i området rundt campen i håp om å se noen litt sjeldne dyr (Hadde sett en del av de vanligste allerede), og vi var ganske heldige. Både skorpion og slange fant vi på veien, og slangen var i et ufattelig hissig humør og like ufattelig giftig, så vi holdt oss på litt avstand. Dermed tok Alfred oss til noen av de eldste steinene som finnes her på jorden. Disse hadde en spesiell jernsammensetting som gjorde at man kan skape forskjellige toner ved å slå på dem. Så med et nytt egenkomponert band kunne vi stå og nyte den fantastiske utsikten som strakte seg flere kilometer fra dette stedet.

Tilbake på camp hadde vi en rolig ettermiddag der man fikk hvilt ut og koblet av litt, selv om noen hadde mer krutt og løp opp på det nærmeste fjellet.. Da kvelden nærmet seg kom Pieter og kona i sin åpne safarijeep for å ta oss med på en solnedgang/nattur. Vi tok derfor med oss et par øl hver, presset oss inn i jeepen og satte av sted en liten kilometer til noen flotte, røde sanddyner som dukket opp litt ut av ingenting. Her satte alle seg for å se den mest spektakulære solnedgangen du kan forestille deg, som skapte noen utrolige farger over savannen. Akkurat slik en ser for seg Afrika.

Da solen var nede og mørket falt på, satt vi oss i jeepen igjen for å kjøre en liten nightdrive. Alfred fant frem den håndholdte lyskasteren sin og vi kjørte rett igjennom savannegresset, på leting etter dyr. Vi så ikke så mange og de vi så hadde vi sett mange ganger før, men under den gigantiske fullmånen ble det en hel spesiell stemning denne varme namibiske kvelden.

Vi brukte også en av dagene til å gjøre noe helt spesielt, og til tider veldig slitsomt! Halv tre sto vi opp, lenge før solen var oppe, og rasket med oss gode sko og alt vannet vi kunne bære, for vi skulle nemlig inn i hjertet av Kalahari ørkenen for å gå sanddyner.

Først og fremst måtte vi komme oss til inngangen for nasjonalparken som omringet dette ørkenområdet, for rett på innsiden var det et sted vi visstnok kunne få med oss den fineste soloppgangen på hele reisen.. men på grunn av ekstremt trege portvakter som fikk Alfred til å se lyserødt, ble soloppgangen heller beskuet ut av vinduet på bussen. Pytt, pytt tenkte vi, og ble heller fascinert av de enorme, røde sanddynene som dukket opp på hver side av veien. Da vi hadde kommet dypt nok inn i ørkenen var det på tide å ta resten til fots, og med en liten ryggsekk full av vannflasker la vi av gårde mot sanddynen "Big Mama", som var målet vårt i det fjerne denne morningen.

Å gå ned sanddynene var definitivt mye bedre enn å gå opp, det kunne vi i hvert fall slå fast etterpå! For å gå opp ble etter hvert et forferdelig slit. Med sand som ga etter under føttene i strak oppoverbakke, pluss en sol som stekte solkremfattige turister, var det ikke bare, bare med de 5 km bort til "Big Mama". Allikevel gikk det unna da dynene pekte nedover og begynte man å løpe var det rett og slett umulig å stoppe, men vi holdt oss på beina, og det var en veldig lykkelig gjeng som tilslutt kunne slappe av på toppen av dynekanten med en halv sandkasse i hver sko..

Det var ikke bare dagene som var innholdsrike på Pieters farm, men vi hadde også noen utrolig flotte kvelder med gruppen der vi følte vi virkelig fikk knyttet bånd med stort sett alle sammen. Særlig natten på påskeaften utmerket seg og ble etter hvert kanskje den morsomste kvelden vi har hatt så langt på reisen. Vi fikk med (nesten) hele gruppen på drikkelekene Tangera, Elg-Elg! og Fruktleken, som etter hvert ble hysterisk morsomt og det gjorde tilslutt vondt i brystet, så mye lo vi. Nok en lang natt ble det, og vi satte nye rekorder i merkelige steder det går an å sovne, men det var definitivt en god kandidat til å være en av de beste påskeaftene vi har hatt noensinne…

På dag ni var det på tide å si farvel til Pieters farm, og etter en etterlengtet lang morgen (ca. 07.00) puttet vi det vi hadde i bussen og la i vei på den lange kjøreturen mot kysten og Namibias nest største by, Swakopmund.

Her tok vi inn på Drifters B&B som lå inngjerdet midt i byen, og som blant annet hadde kjøkken, grill og egen bar, men ikke minst deilige senger som førte til tårer og omfavnelser innad i gruppen. DET var deilig det!!

Mandagen var en dag mange hadde gledet og gruet seg til i lang tid, og det var en meget spent stemning rundt bordene da vi fikk servert frokosten. Dette var nemlig dagen vi skulle hoppe fallskjerm!, og for flesteparten var det aller første gangen.. Hele gruppen hadde meldt seg opp for å gjøre dette, selv Alfred, og det var til og med første gang for ham også. Meget spennende var det derfor da vi ble kjørt ut i ørkenen til en litt avsidesliggende flystripe.., og desto stor var skuffelsen da vi fikk vite at det var for mye vind til å kunne gjennomføre hoppene der og da.. Men, det var fortsatt tidlig på dagen, og vi ble lovet å få hoppe om vi kom tilbake litt senere. Å skulle gire seg ned etter å ha vært så nær, og samtidig vite at vi måtte gjennom det samme om igjen bare noen timer senere, var ikke helt lett, men vi visste råd! For å fylle tiden med noe dro hele gruppen de små minuttene til utkanten av byen for å Quad-bike! Dette var automatiske, halv-manuelle eller manuelle firhjulinger vi skulle kjøre i ørkenen med, og de kunne komme opp i farlig store hastigheter. På en lang rekke kjørte vi dermed etter guiden vår opp og ned kanten på gigantiske sanddyner, og til tider gikk det helt ufattelig fort! Det ga et ganske bra kick, og etter et par timer i solen følte vi oss heldigvis klare igjen til å kaste oss ut av et fly..

Fallskjermhoppingen foregikk ved at to og to, eller tre og tre ble kjørt opp om gangen for å hoppe, og med ett fly, ble det mye ventetid for de som var bakerst i køen. Der satt vi da, og så den ene etter den andre komme dalende ned fra himmelen. Heldigvis trengte ikke vi gutta å vente så altfor lenge.. Marius var i par to med Anne, André i par tre med Claire og Ola og Morten dannet den uredde fjerde gruppen.

Inne i flyet var det meget trangt. I tillegg til tandemhopperne som var festet til oss, var det en kameramann til hver som skulle hoppe samtidig og ta bilder, og da sier det seg selv at det ikke var mye plass å bevege seg på den lille nervøse halvtimen opp til 9000 fot.

Da det først skjedde, var det så raskt at du ikke greide å tenke engang. Da var det sjekk alt, dør opp, kameramann ut, komme seg i posisjon, smile til fotografen og før du visste ord av det dalte du ned mot jorden i en sinnsyk hastighet og med en følelse som ikke ligner noen annen. En fantastisk opplevelse som skapte en jubelkveld i baren med god stemning og brede glis, men allikevel var det to personer som ikke kunne smile helt ennå. Da Stine og Tuva skulle hoppe som siste par den dagen hadde det blitt for mørkt, og de måtte vente til soloppgang dagen etter. Dette var ekstremt uheldig, kanskje spesielt for Stine som hadde gruet seg mest av alle til hoppet. Hele gruppen bestemte seg derfor for å bli med jentene kl halv fem neste morgen tilbake til flyplassen, og se de siste to komme seg trygt ned på jorden igjen. Er vi en gruppe, så er vi en gruppe! Og vi kunne i fred og ro kose oss med de morsomme videoene som hadde blitt tatt av oss i løpet av fallet.

Dette avsluttet oppholdet vårt i Swakopmund, og da vi dro samme dagen var vi enda en gang rike på nye opplevelser, og vi følte vi hadde kurert litt høydeskrekk for en og enhver…