Etter å ha lagt Swakopmund bak oss, forsatte vi enda noen mil oppover kysten til Cape Cross, som var stedet portugiserne hadde nådd Namibia for noen hundre år siden. Her var det også en gigantisk selkoloni som strakte seg utover hele kysten, (Seler høres til likhet ut som sauer, fant vi ut), og de japanske turistene fikk igjen boltre seg.

Etter dette var det på tide å si farvel til kysten og Atlanterhavet for denne gang, og vi satte nesen østover mot Spitskop. Det var en lang, men spennende kjøretur. Ikke bare p g a det flotte ørkenlandskapet, men også siden vi fikk se hvordan de virkelige fattige menneskene i Namibia bodde, der husene bestod av skjøre sammensetninger av kvister og tombokser… Vi ankom camp ved solnedgang og satt opp teltene ved foten av en enorm steinklippe. Med null strøm, labre toalettfasiliteter og insekter som må ha vært små fuglearter, kjente vi raskt kontrasten fra natten i forveien, men vi hadde blitt glad i campinglivet nå og fikk i gjengjeld en fantastisk stjernehimmel (Bare slått av Amazonas så langt på reisen) som vi kunne sovne under blant skorpionene og slangene.

Neste morgen hadde vi en liten gåtur i nærområdet, der vi blant annet var oppe på fjellet vi hadde campet ved om kvelden og stedet filmen 10 000 BC har tatt opp flere scener (Namibias nest største fjell lå faktisk bare noen hundre meter fra camp, men det droppet vi). Vi forlot Spitskop på formiddagen, og kjørte mot neste mål på reisen, Brandberg, som lå lengre nord i Namibia. På strekket dro vi igjennom noen meget sandete veier, og det gikk selvfølgelig dårlig. Da vi skulle krysse en uttørket elv sa det stopp, og femten tonn med buss og turister satt plutselig bom fast! Her hjalp det lite med kun bakhjulsdrift, men nok en gang hadde vi fru fortuna på vår side. Like ved var det nemlig en gjeng med arbeidere fra Namibias vannverk som drev med sitt, og de var mer enn villige til å hjelpe. Etter mange timer der vi tok i bruk det vi hadde av matter og grener for å få flyttet bussen gjennom sandkassen, fikk den endelig opp på den andre siden (med litt hjelp av en kranbil), og kunne kjøre videre mot destinasjonen vår. Målet denne dagen var å slappe av og kjøle oss ned i svømmebassenget på et dyreressort for å så se på noen eldgamle hulemalerier som Brandberg var kjent for, men p g a forsinkelsen var vi allerede sene da vi kom frem og rakk derfor ikke den historiske delen av området. Med tanke på den dagen vi hadde hatt, gjorde faktisk ikke det noe der og da og vi hygget oss heller ved bassenget og ble fascinert av alle de frittgående dyrene som beveget seg rundt oss.

Vi slo opp camp noen hundre meter unna og fikk tatt en dusj, før vi spiste en etterlengtet middag. Den kvelden fikk vi et spesielt underholdningsinnslag som vi satte utrolig mye pris på. En lokal dansegruppe kom innom og viste oss det beste av afrikansk kultur for et par slanter, til store glede for hele gruppen. Ekstra underholdende ble det da også vi skulle tre inn i dansen, som ble en blanding av urytmiske europeere og ekstremt rytmiske afrikanere.. En perfekt miks med andre ord, og det ble en flott natt rundt bålet.

På dag tretten kom vi oss tidlig av gårde og kjørte snart inn portene til Etosha National Park, en av de største nasjonalparkene i Afrika. Her var det frem med kikkert, kamera og falkeblikket for å speide etter dyr, og Alfred visste akkurat hvor han skulle lete. Selv om det var en dårlig tid på året for å se dyrene, hadde det samlet seg blant annet sjiraffer, sebraer, gnu og antiloper ved de forskjellige vannhullene vi kjørte innom på veien. Vi kom frem til camp ved lunsjtider, som var et gigantisk ressort liggende midt i bushen. Etter å ha slappet litt av dro vi igjen ut for å speide etter villmark, og denne gangen var i ande heldigere. Sjakal, Gepard og et sebrakadaver som ble fråtset på av gribber gjorde ettermiddagen god, og tror du ikke de skarpe øynene til Tuva fanget opp en løvinne i veikanten som vi fikk panoramautsikt til fra vinduene våre. Vi var meget fornøyde, og tilbake på camp tok vi oss en pils nede ved vannhullet som lå rett utenfor ressorten. En perfekt slutt i solnedgangen for nok en flott dag i Afrika.

Neste morgen forsatte vi gjennom Etosha. Målet var å krysse nasjonalparken, noe som ville ta hele dagen (Sier litt om hvor stor den egentlig var), og vi forsatte den evige speidingen etter dyr. Alfred hadde håpet å se neshorn på denne dagen, men så heldige var vi ikke, og måtte nøye oss med "de samme gamle"…

Utpå ettermiddagen kom vi til nok en ressort som lå helt på østsiden av Etosha, og som bestod av en rekonstruert borg fra kolonitiden. Her slo vi camp like ved på en fin gressplen, og fylte resten av ettermiddagen med fotball og kortspill. Middagen den kvelden må nevnes i denne bloggen. Vi visste at Alfred kunne lage mat, men det pasta og bacon måltidet han lagde denne fredagen, er noe av det beste vi har smakt og det var ikke én i gruppen som uenig i det. Men, profesjonell kokk som han er, ble det ikke røpt noen oppskrift og vi må dessverre bare leve med minnene…

På dag femten kjørte vi tidlig ut av portene til nasjonalparken, og sa farvel til Etosha for denne gang. Nå var det på tide å legge det tøffe ørkenlandskapet bak oss, og tre inn i mer frodige grøntområder. Vi kom frem til Capriri øst i Namibia tidlig på ettermiddagen, og overlot bagasjen vår til noen lokale som stod og ventet ved elvebredden. Herfra ble vi kjørt i små kanoer over elven og til en øy hvor vi skulle tilbringe natten. Øyen var flott bygd opp med kjøkken, bar, bålplass, eksotiske toaletter (Herre- og dametoalettet sto i samme rom, rett ved siden av hverandre, og med rotter på gulvet) og en nydelig, gigantisk sofabrygge som lå vent utover solnedgangssiden av elven. Her satt vi med en pils hver og hørte på flodhest brølene fra horisonten.

Kvelden på øya ble svært underholdende. Etter en strålende grillmiddag, gikk turen bort til baren der vi selv kunne velge musikken. Her lærte vi den lokalberømte Springbok dansen, som innebar at vi var springboker på leting etter vannhullet (som da selvfølgelig var drinken), og resten kan dere egentlig forestille dere selv… Det ble en sen natt, men selvfølgelig med mye dans og moro!

Neste dag bar det tilbake over elven og den lille kjøreturen til Botswanas grense. Botswana er et av landene i verden med lavest befolkningstetthet i forhold til areal og har bare i underkant av 2 millioner innbyggere. Vi ankom landets største landsby, Maun ut på ettermiddagen, og kjørte til Drifters campen som lå litt i utkanten. Det var et nydelig sted nede ved elven, med en stor gressplen, dusj, bar og en fin restaurant vi fikk spise ved den kvelden. Her var det også en annen Drifters gruppe samtidig, og det førte til nye bekjentskaper og mer stemning ved baren. Et flott førsteinntrykk av det nye stempelet i passet.