På grunn av en slags ekstra, og ikke minst uventet opplevelse i går kveld ble det plutselig et ekstra blogginnlegg. Da jeg skulle ta en etterlengtet dusj før et langt opphold i Sapa, og gjerne ville ha mer en den 1 cm lille strålen siwis hadde klart å få vasket håret i, tok jeg meg ned til resepsjonen. Der fikk jeg beskjed om at vanntanken var ødelagt, så jeg var nødt til å dusje på et annet rom. Da dusjen var skrudd av og jeg var godt fornøyd med å endelig lukte litt god igjen, åpnet jeg dusjkabinettet. Det gikk ikke helt som forventet. Glassdøren gikk i tusen knas, og en blanding av små og store glasskår, festet seg på hele høyre siden av kroppen min. I full panikk løp jeg opp til rommet, hvor siwis fikk tak i en som jobbet på hotellet. Han sa han skulle kjøre meg til et sykehus på scooteren sin, men det takket jeg pent nei til. Jeg hadde verken lyst til å kjøre på en scooter i denne trafikken, og ville ha med siwis. Taxien kom fort og kjørte oss til det første sykehuset. Han så på det verste såret på armen med glass i, og sa at det var for alvorlig til å bli gjort noe med der. I litt større panikk, videre til neste. Jeg kom raskt inn, og ble etterhvert lagt på noe som lignet en slaktbenk. En skrå stålbenk med utløp nederst. En helt vill sykepleier, som også hotellfyren sa, la en hvit fille med blodrester på rundt såret, tok frem sytråd og skulle til å begynne. Hun hadde satt bedøvelse, men jeg kjente fort at det ikke hjalp, og fikk hotellfyren til å stoppe hun (hun kunne selvfølgelig ikke engelsk). Dette sykehuset tok ikke forsikring, og som vi nå har lært, kan det være lurt å ringe forsikringsselskapet først.. Da ble vi nemlig anbefalt et nytt sykehus. Vi ble veldig lettet da vi kom inn døra, alle kunne engelsk og var veldig flinke og hjelpsomme. Det endte med 3 sting på armen, og jeg fikk renset de andre småsårene. Fikk med meg en bærepose med plaster og medisiner, og vi dro mer eller mindre fornøyde hjem. Etter en pannekake og litt å drikke i byen, dro vi tilbake på hotellet. Rommet vårt så ut som en krigssone, med blodflekker på gulvet og håndklær med blod på, men etter den gode opplevelsen med det siste sykehuset kunne vi bare trekke på smilebåndet og gå slitne i seng.