Da har vi dratt fra surfecampen i Santa Teresa, som har vært virkelig helt topp. Vi har blitt kjent med en veldig fin gjeng skandinavere, surfet masse, trent, spist, hatt yogatimer, solt oss og bare nytt livet. De siste dagene der ble brukt til å besøke Montezuma, en koselig liten landsby en time unna, der vi prøvde zip-lining og så fossefallet. Her kom vi ned til fossen ovenfra, og måtte hoppe ned fra ti meter (!) for å kunne se det fra midten. I går som var siste kveld var i Mal Pais, like ved, og badet i infinity basseng (bildet), laget (!) god mat, og hadde en veldig fin avslutning på uka. Costa Rica har gitt ett veldig bra inntrykk, med en utrolig fin natur, veldig rikt dyreliv, og kjempesjarmerende lokalbefolkning, selvom vi ikke har hatt så mye kontakt med de. Absolutt et sted vi vil tilbake for å se mer av!

Nå er vi i Granada, Nicaragua, og klokken er 22:40, noe som strengt tatt er langt over leggetid her nede i varmen. Vi har sjekket inn på et delikat og deilig (legg merke til ironien) hostell her like ovenfor sentrum. Frøken Tornerose ligger såklart og sover som en stein på siden av meg, men ettersom viftene i taket både høres ut som flymotorer og gjør det ufattelig klamt og varmt her inne, har jeg (Hanna) ingen tro på at jeg noengang vil få sove, til tross for en utrolig lang dag. Men hey, vi klager ikke - Granada ser så langt ut til å være en veldig sjarmerende by. Den minner litt om København, der hovedgaten har masse koselige restauranter, boder, og (ekstremt) innpåslitne selgere.

I dag har vært en helt absurd dag, og den første og (heldigvis) siste reisedagen vi må ta oss frem på egenhånd. Dagen startet med at vi ble hentet på campen kl 8 i dag tidlig, der vi forventet ca 4 timers reisetid til vi kunne krysse grensen i Nicaragua. Etter ca fem timer var vi i Liberia, fortsatt i Costa Rica, og ble sluppet av på en bussterminal der vi måtte finne frem til en buss som gikk videre til grensen. Vi konstaterte fort at å kunne si "hei", "hade" og "sees på stranda" på spansk ikke holder så veldig lenge likevel, og fikk mimet oss frem til at vi skulle til Nicaragua til en søt gammel mann med en bøsse i hånda. Han plasserte oss i køen til nærmeste buss, der vi ble omringet av selgere som absolutt måtte selge OSS kokosnøtter, mangoer, veksle penger og gudene vet hva. Jeg klarte ikke motstå det forventningsfulle blikket til kokosmannen, så vi bare måtte kjøpe to kokosnøtter midt i all kaoset. Da vi til slutt kom oss på bussen som vi ikke visste hvor gikk stod fortsatt valutamannen og banket på bussvinduet vårt, og det hele ble bare veldig komisk.

Vi ble veldig nervøse på denne bussturen og lurte fælt på hvor vi egentlig var på vei, ettersom alle rundt oss var lokalbefolkning og bussen stoppet på hvert eneste lille stopp. Vi ante heller ikke hvor lenge vi måtte bli sittende, og følte oss egentlig bare ganske lost. Etter noen nervepirrende timer endte vi faktisk opp på riktig sted, og måtte gjennom sikkert 10-15 korrupte kontroller som skulle sjekke og stemple passene våre, og selvfølgelig ha en fin sum penger for det. Her møtte vi heldigvis to engelsk- og spansktalende menn, som hjalp oss å komme oss videre til Granada. Vi endte opp i en taxi med to sleipe menn, som i aller høyeste grad benyttet seg av at vi ikke var kjent med valutaen. Men vi kom i alle fall frem, etter ca 10 timers reise, uten mer næring enn en kokosnøtt, og måtte ta våre 16 kilos sekker på ryggen og finne ett sted å bo. Etter litt frem og tilbake fant vi endelig frem til noen hosteller, der det eneste som var ledig var det vi sitter i nå, som ikke akkurat er glam og infinity basseng for å si det sånn. Men vi skal heldigvis bare sove her, om det går, og vi er veldig klare for å se mer av denne sjarmerende byen i morgen. Nå får jeg nok en gang prøve å få litt søvn, håper kulda river godt i kinna der hjemme :)!