Vi sto opp i god tid, hadde frokost og sjekket ut av hostellet. Vi gikk bort til der vi hadde blitt fortalt at vi skulle ta bussen fra. Tok sin tid før vi skjønte hvor det var og div. Men vi kom oss på bussen til slutt og klarte og hoppe av på riktig stopp. Fant lett fram til firmaet vi skulle leie bilen av, ordnet alt med kontrakt og betaling. Så var det bare å tute og kjøre. Bilen har en vask, kjøleskap, stormkjøkken, to senger, dvd-spiller med en liten tv osv. Helt topp. Vårt nye hjem den neste mnd. Martine startet med å kjøre. Vi hadde fått veibeskrivelse printet ut, om hvordan vi skulle komme oss ut av byen og ned til Melbourne. Vi endte opp med å kjøre inn til flyplassen, visste ikke hvordan vi skulle komme oss ut igjen og måtte få hjelp av en vakt som jobbet der. Heldigvis var han hyggelig, så det var ikke noe problem. Omsider trodde vi at vi kom oss på rett vei etter litt frem og tilbake. Vi stoppet for sikkerhetsskyld for å spørre på en bensinstasjon, og det var vi. Folk er veldig hjelpsomme og hyggelige her. Nå var det Lines tur til å kjøre, og det var igrunnen bare å følge denne ene veien. Det var stor motorvei hele veien fra Sydney til Melbourne, veldig greit. Vi kjørte innlandsveien fordi vi hadde hørt at det skulle ta kortest tid. Vi var glade for at vi gjorde det fordi landskapet var helt fantastisk. Line fikk sett sin første kenguru, desverre var den død og lå ved siden av veien. Det var ikke få av dem heller. Stoppet etterhvert for å ha litt lunsj. Endte opp langt utpå landet i en liten bygd. Hadde mat på noe som lignet på en kiosk. Gøyalt å se hvor man ender opp av og til. Line fortsatte kjøreturen en liten stund til før Martine tok over. Desverre ble hun fort trøtt, så da tok Line over igjen. Vi kjørte i mange timer. Når vi først begynte var vi over 800 km unna Melbourne. Vi kom stadig nærmere og nærmere og informerte våre venner Lizzie og Harlan om dette. De gledet seg veldig til å møte oss igjen. Endte med at Line kjørte resten av veien. Vi hadde fått høre det at hvis en kenguru hoppet uti veien skulle man bare kjøre og passe på å treffe den, slik at den døde. Vi var ganske nervøse for vårt første møte med kenguruen i trafikken, heldigvis ble det ikke i dag. Det ble mørkt og vi var ikke lenger langt unna. Vi hadde Harlen på telefonen, som skulle guide oss hjem til han gjennom byen. Line som ikke vil kjøre i Oslo engang, stod nå ovenfor Melbourne som er tre ganger større, pluss at man kjører på motsatt side av veien. Det gikk bedre enn forventet. Batteriet på mobilen begynte å bli tomt, så Harlan måtte møte oss midt i byen. Mens vi ventet på han måtte vi begge veldig på do. Naturen kalte, så vi gjorde vår ting i et hjørne utenfor museet like ved bilen. Heldigvis så ingen oss. Omsider kom Harlan, utrolig koselig å se han igjen. Mens vi viste ham bilen vår fikk vi plutselig øye på en gigantisk edderkopp på utsiden av vinduet. Harlan fortalte at den var ikke giftig, men den kunne bite ganske kraftig. Det var derfor viktig at vi ikke fikk den inn i bilen. Harlan løp og fant noen greiner som han brukte for å fjerne edderkoppen fra bilen. Vi hoppet i bilen og kjørte før den kom seg på bilen igjen. Harlan viste vei i sin egen bil, så da var det bare å følge etter ham. Fikk parkert utenfor leiligheten hans og flyttet inn i stua, der vi hadde en sofa hver. Vi pratet, fortalte og viste bilder fra turen vår. Alle var utrolig sultne, så vi gikk bort til butikken og handlet oss middag. Mikroovn-middag er tingen midt på natten. Harlan gav oss masse info om byen, hvordan komme seg dit og hva vi kunne gjøre. Utrolig greit å ha venner på plasser man reiser til. Harlan gikk til sengs, han skulle på jobb neste dag, mens Line og Martine satt litt på internett før de og la oss.