Allright! Mer New Zealand og campingeventyr.

Når vi dro i fra vårt kjære Queenstown, satte vi kursen mot Milford Sounds. Det er en av New Zealands mest besøkte turistattraksjoner, og skal være den vakreste plassen på hele Øyriket deres. Samtidig som det er en veldig isolert plass med veldig få innbyggere, og som stenger veien inn til sundet sitt rundt åtte måneder i året for alle andre enn de som bor der fast.

Kjøreturen ut dit er fantastisk fra man passerer Te anu og starter turen inn i Fiordland naturresservat. En kjøretur som tar deg til høye fjell og bratte stup. sinnsyke fossefall, og fantastiske skoger. Sammenligningen må vel egentlig være at der er som å kjøre inn i Ringenes herre-natur. For å gi et lite bilde av det.
Når vi kjørte denne legendariske veien, som ender opp i den enda mer legendariske Homer tunnel, var vi så heldige/uheldige(Kommer ann på hvordan man ser på saken) at det regnet hardt hele veien. Dette betydde at vi fikk se naturkreftene i verk, der vi passerte elver som oversvømte, og veier som plutselig var borte i vannet som fosset over. Fjellene virket ufattelige store der de forsvant i tåken som lå tykt over dalene, og fossene som kom ned gjennom skyene var mye kraftigere enn normalt! Vi fikk rett og slett se hvorfor de stenger denne veien for sesongen om ikke så lenge. Var morro da. Vanskelige forhold, og krevende kjøring.
Ulempen med regnet kom da vi kom fram til selve Milford sound da, det skal sies. Den utsikten som skal være så fantastisk, var druknet i skyer og tåke... Så vi ble hengende rundt der i noen timer mens vi ventet på at det skulle klarne opp. Det gjorde det til en viss grad, og vi fikk sett litt av det som skal gjøre plassen så fantastisk. Og for all del. Utsikten var utrolig. Og fjellene som stupte ned i fjorden var fantastiske. Men dette er en ting som jeg ser for meg er vakrere, og mer spesiellt for andre, som ikke har denne naturen rett utenfor døren hjemme i sitt eget land.

Videre fra M.S satte vi kursen mot Wanaka, som på en måte er Queenstowns lillesøster. Det ligger hakket lengre nord, og vi dro egentlig bare innom for å se hva forskjellen var. Når vi oppdaget at det var mye det samme, så dro vi innom Puzzleworld. En illusjonsutstilling, og verdens første kommersielle labyrint. Før vi satte kursen opp mot Picton, hvor fergen mellom de to øyene går fra.
Litt på grunn av dårlig planlegging fra vår side, og litt fordi veiene er litt vanskelige, og utenfor sesongen så stenger ting ufattelig tidlig her. Så gikk vi på en liten smell på bensinfronten, og ble nødt å overnatte ved Fox glacier da bensinstasjonen vi hadde tenkt å fylle på, hadde stengt klokken 18.00, og tok ikke kredittkort.
Men, fordelen med da å ha en snerten liten van(som vi har døpt Betty, for de som undret), som den vi har! Det er at da kjører du bare av veien, og inn på en rasteplass. Jekker et par pils, fyrer opp gassen og kjører full middag før man slår opp sengen som nyter nok en (gratis) natt i naturen.
Videre ble det en god del kjøring, litt båting, mye red bull, litt soving, og mengder med høy musikk for å holde det gående opp mot vårt første stopp som var Taupo, litt nedenfor Rotorua, på Nord øya. Der brukte vi en dag på å slappe litt av, og nyte at vi hadde unnagjort all langdistansekjøring på denne turen!

Mellom Taupo og Rotorua, som var neste stop. Så stoppet vi ved noe som heter "Rock'n ropes" Som er en rekke utfordrende øvelser, som alle foregår over 10 meter over bakken. Det ble bare meg(Rasmus) og simon som gjorde dette. utrolig morro! Og en ganske så stor personlig utfordring om man ikke er så glad i høyder.
Vi fikk 4 øvelser/aktiviteter. Der den første var å hoppe på et ben langs en 20 meter lang stokk de hadde festet i 12 meters høyde, forlengst, så baklengst. Den andre var en vertikal hinderløype. Den var jævla skøy. Nr. 3 var det som tok mest nerver. Vi måtte klatre til toppen av en 15 meter høy påle, som ikke var festet ved noen vaiere, bare kjørt ned i bakken. Så den svaiet godt... Der måtte du komme deg opp i stående, på toppen av pålen, som var rundt 40 cm i diameter, få igjen balansen. Før du måtte hive deg ut i lufte, og be til gud om at du fikk tak i trapezen du siktet etter. Den siste aktiviteten var en swing, slik som nevis arc. Bare at denne var 25 m høy, og du var på det laveste punktet ca. 1 meter over bakken mens du raste i mellom.
En rått kul park, og vel verdt de 40 dollarene den kostet!

I rotorua så gjorde vi ikke så mye. Vi slappet av og koset oss i varmekildene deres. Vi fant en gratis kilde 3 mil utenfor byen, som holdt rundt 40-45 grader i vannet,med en liten foss og litt små bekker. Digg!
Etter Rotorua bestemte vi oss egentlig for å dra til Auckland å være der den siste uken eller så, før vi skulle fly til Cairns. Slik ble det ikke. Vi tilbringte en dag der, før vi fant ut at vi likte oss mye bedre på veien, og i småbyene. Så vi stakk opp mot Wangareih, og mot Tutukaka bay, der man kan gjøre en av verdens top 10 beste dykker-spotts i fra. Nemlig "Poor knights island"
Fantastisk dykk! Og vårt første kaldvannsdykk. Noe som var spesiellt, siden det blir to helt forskjellige ting, dykking i varmt og kaldt vann. Selve dykkene var kule som faen. Vi fikk ligge å sløkke i sanden å bare se på å lokke på en 200kg tung Short-tailed stingray, som var rundt 1.5-2 meter i bredde. Vi fikk leke med morrays, se kjempehummer, som var helt sykt store.
Som en bonus, så dro vi innom det som er verdens støreste sjøhule. Morro å si at man har vært der.

jepp. That's all she wrote! Vår fantastiske tid, i fantastiske New Zealand er over fantastisk fort. Fantastisk morro, fantastisk utfordrende, og fantastisk lærerikt.

Fantastisk!!