15.4.9
Siden vi bare var en time fra grensa, hvorfor ikke? Chile, here we come! Etter litt venting på grensa, utstempling og utfylling av diverse skjemaer var vi plassert i bussen og på vei over til Chile. Utrolig hvordan veikvaliteten ble forandret idet vi kjørte over grensa, men ellers var ting stortsett likt. På vei ned fra fjellet kjørte vi på Sør-Amerikas E6, en vei som gikk gjennom hele Sør-Amerika, og vi kjørte gjennom verdens tørreste ørken. Etterhvert som vi kom lenger og lenger ned, ble det varmere og varmere. Deilig. Enda en grense kryssing, og denne gangen skulle de gå gjennom alt vi hadde i sekkene våre. Vi hadde ikke noe å frykte, men det var litt skummelt forde. Etter en time var alle sekkene gått gjennom og passene hadde fått enda et stempel. Videre bli vi kjørt til San Pedro sentrum. En bitteliten by med leirehus, alt for mange løshunder, frekke chilenere og tomme minibanker. Heldigvis hadde Kaoline noen dollars som vi kunne veklse om, så vi fikk i oss litt mat og kjøpt bussbillett videre. Vi sa hadet til danskene og fant oss en rastaurant med strømuttak og venta på at klokka skulle bli 19. Lurer på hvor mange timer med venting vi har hatt i løpet av turen, og flere skal det bli. Men vi har det så mye morro med kortspilling atte. Det er ikke no problem. Vi fikk lada telefonene våre, lest litt og spist oss mette før vi gikk tilbake til bussholdeplassen og gjorde oss klare for en 15 timers busstur. Godt vi er av den tålmodige sorten. Jeg kan tenke meg at dere ler godt nå, men vi har faktisk blitt veldig tålmodige på denna turen, synes vi selv da. Hehe. Jada, men når bussen kjører om natta går det bort en del timer til soving, så da går det greit å sitte lenge på bussen, det eneste som er litt kjedelig er at de hadde speedometer inni bussen, og hver gang bussen kjørte over 100 km/t begynte den å pipe.. Godt vi hadde ørepropper :D

16.4.9
Alt for tidlig om morran var vi fremme i Chile, vi fant oss en taximann som kjørte oss til et greit hotell vi kunne bo på. Vi sovna som en stein og sov til klokka var 11. Endelig dusj og vanlig do, detta hadde vi ikke sett så mye til de siste dagene i Bolivia i alle fall. Også hadde vi tv på rommet. Riktignok var det meste på spansk, men vi fant ett og annet program med engelsk tale vi kunne se på. Det første vi måtte gjøre var å finne en minibank, med penger. Det gikk greit. Og det er ikke hver dag man tar ut 150 000. Riktignok var det i pesos, men samma det da. 150 000 i lomma var en herlig følelse. Helt til vi skulle kjøpe vann til 2000 og vi skjønte at penga ikke var så mye verdt. Så var det mat. McDonnals er alltid et sikkert valg. Mette og fornøyde gikk vi litt rundt i byen. Vi har forresten kommet til en by som heter Arica og ligger bare en time fra grensa til Peru. Det var godt og varmt her og ganske koselig. Det var ingen busser her, derimot kjørte det flere taxibiler rundt som fungerte som busser. De tok jo bare 4 personer, så ofte kjørte det både tre og fire biler etter hverandre. Vi titta litt rundt. Fant et marked og fikk brukt opp litt penger da. På vei tilbake til hotellet gikk vi forbi en frisørsalong, og Karoline har hatt veldig lyst på langt hår i det siste, så vi gikk inn og sjekket prisen på extention. Og det kosta ikke mer enn 1000 NOK, så da var det bare å slå seg ned i stolen da. Zabrina tok frem korststokken. Det ble noen runder med kabal da. Etter 3 timer hadde Karoline fått nytt langt fint hår. Veldig fornøyde gikk vi å fant oss en restaurant og feiret det nye håret, før vi gikk hjem, pakka oss under dyna og så på Ghost Whisperer. Plutselig så bare rista hele byggningen da! Vi bare så på hverandre og skjønte ikke no egentlig, men når alt sammen begynte å riste igjen kasta vi på oss klæra og løp ut til resepsjonen. Og jada, det var et jordskjelv det vett, men de sa de ikke var no farlig. Litt skeptiske og urolige gikk vi tilbake til rommet og la oss igjen. Heldigvis kom det ikke noen flere og vi sov godt!

17.4.9
Siden det var inkludert frokost i prisen sto vi opp så vi rakk denna. Vi hade håpa vi slapp unna de tørre rundstykkene fra Bolivia, men det var å håpe på for mye. Men det gikk da ned. Etter frokost pakka vi sekkene våre og tok en av de taxibilene til busstasjonen. Planen var nå å dra videre til Peru. Etter litt titting og noen prisforespørsler fant vi et selskap om virket OK og som ikke var alt for dyrt. De sa at bussen til Cuzco gikk klokka 11. Og det var bare 30 min til, så det passet oss utmerket ;) Den bussen vi trodde vi skulle ta var en bil som de stappa full med mennesker. Litt sånn menneskesmugling følelse igjen. Men det er bare gøy. Etter 2 timer hadde vi kommet over til Peru og blitt satt av på busstajonen. Meen nå viste det seg at bussen til Cuzco, nei den går ikke før klokka 19 den. Kjempefornøyde. Vi fikk slått ihjel noen timer med lesing og soving på stasjonen før vi gikk for å finne oss noe mat og internett. Er litt skepiske til maten på sånne steder som det ikke er så mye turister, så we went safe, og valgte pommes. Da klokka nærma seg seg 19 tursla vi tilbake igjen, henta sekkene og steg ombord i bussen. Ifølge planen skulle bussen ta 18 timer og skulle da være fremme i Cuzco klokka 13. Vi får nå se på det. Hørt ett og annet om at disse bussene er ganske upålitlige. Heldigvis hadde vi tatt på oss bukser og tatt frem pledd før vi satt oss på bussen. Detta kunne bli en laaaang og kaldt tur. Igjen var vi på vei oppover til kalde nord.