Jeg får begynne som alle andre bloggere der ute og beklage for at det ikke har vært så mye aktivitet her i det siste. Uten strøm, internett eller ork er det lite motivasjon for blogging. Men vi møtte et par briter som fortalte at de blogget ca. en gang per annen måned, så vi synes vi i hvertfall når kvota.

Etter forrige innlegg var vi litt klare for å forlate øya. Været var på vei til snu og Ine klarte ikke å ligge på stranda uten å gjøre noe lenger. Julius hadde ingen problemer der. Men vi fikk i hvert fall en avslutning uten sidestykke, det var Gender Bender-kveld på hostellet, som i korte trekk betyr at jenter og gutter kledd som jenter fikk gratis goon-punch. Goon-punch syntes Julius hørtes ut som noe helt forferdelig noe, så ingen mengde klaging og formaning fikk meg i kjole den kvelden. Den festen var den morsomste vi har vært på så langt og den varte og varte! Etter alt mulig fjas og fanteri, endte vi opp i et rom som tilhørte tre New Zealandere, eller kiwis som de kaller seg selv. Alana hadde dessverre sluknet da vi kom, men James og Dan var ekstremt morsomme mennesker som vi hadde det utrolig moro med. Plutselig var det en gitar i bildet og Ine og jeg lå lavt helt til vi ble spurt om vi likte å synge. Da var helvete løst. Etter at Ine og jeg var ferdig med å briefe fant vi ut, ganske beduggete alle sammen, at Dan og Alana, som reiste sammen, hadde vært hyggelige reisepartnere. Og etter at vi hadde bekreftet det dagen etter ble det slik.

Dagen derpå kom altfor fort, vi skulle sjekke ut om en halvtime og alt av bilnøkler, romnøkler og diverse annet var søkk borte (bare Julius sitt selvfølgelig). Det endte med at bilnøklene dukket opp til slutt, og da Ine fikk depositumet for begge nøklene da hun sjekket ut, tok vi det som et tegn, sa et raskt farvel og kjørte avgårde. Himmelen åpnet seg, vi ble søkkvåte og det gikk hull i en av skjortene til Julius, så karma skal en ikke tulle med. Vel over på den andre siden møtte vi Dan og Alana, hvor sistnevnte var i særdeles dårlig form. Det klarnet heldigvis både for Alana og himmelen utover dagen og vi kjørte til Mission Beach for å overnatte, et ganske dødt sted med en fin strand og en morsom campingplassbestyrer.

Dagen etter dro vi til Cairns med høye forhåpninger. Vi regnet med at Cairns var "hovedbyen" i Queensland, akkurat som Sydney er for New South Wales og Melbourne for Victoria. I så fall synes jeg synd på Queensland, for styggere by skal du lete lenge etter. Eneste plassen vi har likt mindre i Australia er en slags forstadsby som heter Wollongong sør for Sydney. Cairns er grå og brun og til tider matt hvit, med betongbygninger overalt. Det var en slags fornemmelse at du fortsatt var på motorveien over hele byen. Liten var den òg, og full av trangsynte bønder og sleske rånere. Men! Et lyspunkt fantes, og det het Fetta's Taverna, en gresk restaurant som var helt utrolig! Ine, Alana, Dan og jeg fikk et bord, og plutselig kommer det en gammel gresk kokk og kaster tallerkener i gulvet og roper "Opa!" mens en magedanser flagrer rundt bordene. En liten stund senere danset vi Zorba gjennom hele restauranten, og på toppen av det hele var maten nydelig! Av andre ting som skjedde i Cairns kan man nevne overfulle tyskere og Casino Hotel, men ellers ikke så mye mer spennende. Vi møtte en haug av venner vi hadde møtt gjennom turen opp, noen planlagt og andre på slump. Alle sammen bodde på samme hostell, som vanlig. Vi feiret blant annet bursdagen til vår danske venninne Maria.

Och så var det dags för at resa. Vi tok flyet til Brisbane, sa hadet til Australien, og fløy til New Zealand og Christchurch! Vi landet og tok en shuttlebus til hostellet vårt. Det het "The Jailhouse" og var i gamle dager et fengsel, men hadde nå blitt omgjort til et hostell. Ingen var i resepsjonen så sent men vi hadde blitt tilsendt koden til ytterdøren og nøkkelen lå på disken. Å liste seg igjennom et gammelt fengsel i mørket halv to om natten er noe av det mer ubehagelige jeg har gjort.

Dagen etter skulle vi hente campervanen vår. Og i stedet for å sjekke papirene vi hadde blitt tilsendt spurte vi likesågodt i resepsjonen hvor Travelers Autobarn var i Christchurch. Hun sendte oss til Hussey Road 115, som lå godt oppi gokk. Da vi er godt over budsjett for å si det slik og pengene begynner å ta slutt bestemte vi oss for å ta bussen. Det skulle vi aldri ha gjort. Ikke bare finnes det ikke navn på busstoppene i New Zealand, så vi rotet oss jo bort i alle ender av byen, men da vi endelig kom fram til Hussey Road- og dette var rundt tre timer senere - fant vi ut at Hussey Road var et nabolag for Christchurchs overklasse. Det var litt som å plutselig dukke opp i Wisteria Lane. Hussey Road 115 fantes naturligvis ikke, på den ene siden var det 109 og på den andre var det 125. Så da ble det taxi ned til hostellet igjen, finne papirene, finne den rette adressen, finne en taxi til og skynde seg å hente campervanen før de stengte for å unngå en massiv bot, noe vi klarte på en hårsbredd. Hvis noen lurte fælt så var den riktige adressen Export Drive 6 og var ikke i nærheten av Hussey Road overhodet. Med campervan i boks tok vi oss en lang rundtur rundt i Christchurch (vi kjørte oss ville igjen selvfølgelig...) og fikk se alle ødeleggelsene jordskjelvet forårsaket. Det finnes tomme tomter der en bygning har blitt revet, eller ruiner av bygninger som skal rivesoveralt, og selv om oppbyggingen er på veldig god vei er det fortsatt mye igjen.

Vi la oss på en rasteplass midt i den New Zealandske villmarken, og den er spektakulær! Fjell, åser, enger, skoger, elver, og en helvetes mye sau! Derimot var det en del trailersjåfører hadde et problem med soveplassen vi hadde valgt og lot oss høre det. De nærmest banket på hornet av raseri, helt til vi ble tvunget til å flytte på oss til en rasteplass som var litt mer bortgjemt. Også da var det noen som ikke var helt fornøyde, men ikke pokker at vi flyttet på oss en gang til. Dagen etter dro vi til Hamner Springs, et badeland hvor vannet er naturlige varme kilder. Om man kunne tåle lukten og tempaturen i vannet, som som regel var rundt førti grader, var det et utrolig avslappende sted! Kanskje ikke helt myntet på vår aldersgruppe, vi følte oss litt utilpass blant bestemødre i badedrakter og bestefedre i speedoer, men vi hadde da betalt inngangsbilletten vi og. Videre dro vi til en gratis campingplass og møtte fire amerikanske jenter og en ukulelespillende tysker. Alltid moro det.

Deretter skjedde det utrolig lite, det var plutselig blitt påske (god påske, forresten!) og alt var stengt. Så det var bare å kjøre videre og finne et sted å sove for natten. På veien så vi en forlatt gullgraverlandsby hvor vi utforsket den gamle skolen, og så fant vi rasteplassen vår. Stedet het Nelson Creek og var i store trekk et stort vepsebol. Det var veps overalt! Og da verken Ine eller jeg er spesielt glad i veps holdt vi oss for det meste inne den kvelden. Dagen etter gikk vi tur i skogen. Var det noen som falt av stolen nå? Jada, vi tok oss en god, lang og fresk tur i skogen, drakk vann fra bekken og var i det hele tatt ekte god norsk ungdom. Utrolig men sant. Bilder tilgjengelig på Facebook for dem som trenger visuelt bevis.

Akkurat nå sitter vi på en McDonalds og nyter litt velfortjent internett, og etterpå går turen videre ned langs kysten og mot Queenstown! Jovial hilsen fra Ine og Julius!