Jadda, da var det min tur å skrive litt igjen.
Muriel, den gamle damen vi bodde hos var et utrolig hyggelig menneske! Hun ser fire skitne backpackere på gaten som lurer på om hun ikke vet om et sted man kan parkere for natten, og da hun ikke gjør det så ser hun ingen annen utvei en å tilby oss å parkere i hagen hennes! Hun tilbyr oss dusj, vaskemaskin, vann til bilene og gir oss likesågodt nøkkelen til huset hennes så vi kan gå på do om natten eller komme oss inn om hun ikke skulle være der om dagen. Helt utrolig! Muriel er på postkortlisten!

Men etter å ha sett Seal Rocks og byen i og rundt Forster, var det på tide å komme seg videre. Vi tok oss god tid til å si hadet til Muriel før vi kjørte mot Harrington og videre opp kysten til Port Maquarie, som forsåvidt var greit nok, men nå begynner vi å bli mer eller mindre vandt til storslått natur på alle kanter, så vi spiste noen nudler og kom oss av gårde. Digresjon: Noen kunne fint ha forberedt oss på at man tydeligvis har siesta i Australia! Mellom halv to og fem er jo alle steder som har et innbyggertall under tyve tusen forlatte og øde! Og på lørdager har man oppe fra elleve til ett! Uforståelig.

Etter nudlene kjørte vi oss vill igjen, men kom oss tilbake på Pacific Highway, tok av ved Kempsey og fulgte en kystvei hvor vi fant en liten campingplass ved siden av en fantastisk strand. Den var imidlertid skokk full av campere, ingen som var under førti år eller hadde vasket seg på en stund. Og siden vi for en gangs skyld hadde vasket oss kjørte vi videre i ca. en kilometer hvor vi fant en annen camp. Der var det en vennegjeng fra Newcastle (den australske, ikke den engelske...) som vi eglet oss inn på, og endte med å sitte rundt bålet med dem gjennom kvelden og snakket om Norge. De hadde nemlig vært i Norge og var helfrelst av Hadeland. Dem om det. Etterpå gikk vi tur og støtte på flere kenguruer og en helvetes discusting edderkopp. Nå sitter vi i Coffs Harbour og har nettopp spist en monstermiddag på Outback Jacks. Takk for maten!