Det aller verste med å blogge er å komme på en god innledning. Enda verre er bloggere som prøver å skrive en god innledning ved å skrive at det er vanskelig å skrive innledninger. Heldigvis ble dere innledet til vårt innledningsvis idylliske øyparadis forrige gang. Innledning, innledning, innledning.

Korouvu var en helt fantastisk øy, masse kule mennesker å bli kjent med, god mat og hengekøyer man kunne ødelegge. Rett og slett den nest verste øya vi var på. Ingenting galt, det bare viser hvor utrolige de fijianske øyene er! Etter Korouvu dro vi videre til Coral View, og der skal a mor og han far skrive under på at de hadde det gøy! Vi møtte så mange mennesker vi allerede hadde møtt, en som vi til og med hadde møtt i Australia! Ellers møtte vi òg mange nye venner, blant annet en litt sær type fra Boston og tre helt herlige nordmenn fra Moss! Alt i alt kjente vi så godt som alle på dormen vår, og de aller fleste på den andre. Det ble to lange netter! På Coral View gjorde vi òg den første aktiviteten vår. Her skal ikke sies at vi bare driver dank og daffer, vi har gjort hele tre aktiviteter på denne turen! Denne første var en tur til The Blue Lagoon - Den blå lagune, kjent fra filmen med samme navn. Jeg har ikke sett den, men Ine forsikrer meg om at den er strengt tatt er ganske dårlig, og hun klarte uansett ikke å kjenne seg igjen. Det var visst og et fantastisk sted å snorkle, men på det området er ikke vi særlig gode autoriteter. Vi prøvde, var underholdt i rundt fem minutter før vi bestemte oss for å ta en drøss med forferdelig dårlige undervannsbilder og brukte opp hele kameraet på en gang. Vi ble ferdige, dro tilbake til resortet, Ine og våre felles nordmenn kjøpte nudler, og vi satt der og gjorde det alle backpackere gjør, hvilket er å diskutere reisene sine. Etterpå var det middag, noe som er veldig etterlengtet i Fiji. Vi har aldri følt oss så sultne som på Fiji. Lunsj serveres som regel kl. 12 og middag kl. 7, og syv timer uten mat er ikke en sensasjon vi er veldig vant med. Det gir en fresk appetitt å ikke gjøre noe i solsteken hele dagen. Etter middag var det danseshow, etterfulgt av ilddans og etterpå er det som regel en eller annen fellesdans. Vi kjenner rutinene, og skal ærlig innrømme at dog det gir et utrolig inntrykk, så er vi så lei av fijiansk folkedans og sure avskjedssanger av vi nesten brekker oss. Ilddans, derimot, er noe annet! Å se noen tenne på tungen sin, ta ild i hånda for å tenne på noe annet eller et inferno av ild snurret rundt i utrolige hastigheter er et syn å se! Etterpå var det som vanlig tid for noen aperitiffer og slikt av det flytende slaget. Ikke så mye å si på det, utenom at Kelly, barmannen på Coral View, lager de beste cocktailene jeg har drukket i mitt liv!

Det neste resortet vi dro til var Manta Ray, og denne var vi spent på. Dette skulle visst være resortet over alle resort, og maten skulle være over all forventning. Det blir feil å si at vi var skuffet, men på min rangstige får den ikke bedre enn tredje plass. Derimot får den absolutt første plass for steder hvor sære ting skjer. Etter en lang siste natt på Coral View tok vi en tidlig første natt på Manta Ray. Vi la oss i åtte-tiden, men rundt klokken fire om natten våkner Ine av en lyd. Hun åpner øynene og ser på vinduet ved køyesenga, og stivner. I vinduskarmen med beina hengende ut sitter det en jente. Han gløtter bort på Ine før hun klaver seg ut. Nå skal det legges til at det var om lag fem meter ned til bakken fra nevnt vindu, og jenta har så vidt hoppet før Ine hører et deis. Hun raser ned fra overkøya og ser ut vinduet, og ser denne jenta vandre inn i jungelen. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at jeg sov igjennom hele episoden... Dagen etter dro vi med oss Alex, amerikaneren fra Boston vi møtte på Coral View som hadde reist med oss til Manta Ray, på en liten kajakktur. Først veltet jeg, så veltet Ine, men etterpå gikk det ikke så verst! Vi fikk derfor for oss at vi skulle padle - heter det padle når man er i en kajakk? - til et resort i nærheten som vi allerede hadde vært på, Barefoot Resort. Vi klarte selvfølgelig å velge feil vei og hadde måttet padle rundt hele øya for å komme fram. Lite sannsynlig, vi stoppet derfor for å bade på en øde strand før vi dro tilbake etter et par timer. Ellers var det lite som skjedde på Manta Ray som er verdt å skrive om. Verdens frekkeste vesen ignorerte hvert eneste forsøk på å komme i kontakt, vi møtte Tash som vi allerede kjente fra Barefoot, og ellers var livet bra! Det neste resortet var South Sea Island. South Sea er bare liten sandøy man kan gå rundt på tre minutter og man har tre hundre og seksti graders oversikt. Kort sagt en stor strand. Her gjorde vi aktivitet nummer to, som var en tur på en seilskute til øya hvor Castaway filmen(med Tom Hanks) ble spilt inn, og denne øya kunne man kjenne igjen uten problem! Deretter var det mer snorkling, fryktelig spennende de greiene der, så var det en utrolig grillbuffet hvor alle spiste seg altfor mette, og etterpå var det landsbybesøk hvor Ine igjen kunne dø av hvor forferdelig nusselige disse Fijibarna er. Så var det tilbake til South Sea og mer middag, mer dans, mer ilddans og mer flytende føde. På denne øya møtte vi Inga og Oda fra Lillehammer, og Malin fra Kristiansand som vi møtte på Coral View var og Mantaray. Utover det var Storbritannia veldig godt representert og vi lekte en ustyrtelig morsom runde av "jeg har aldri", en lek som ved alle andre anledninger som regel går i grus. Dagen etter skulle egentlig være dagen hvor vi dro tilbake til fastlandet, men vi klarte ikke tanken på å blomstre i Nadi i tre dager så vi tok likesågodt to dager til på Barefoot. Ine glemte kjole og telefon på South Sea, men den ene dukket heldigvis opp igjen, og det var ikke kjolen. De siste to dagene på Barefoot, tross at båten gikk i stykker på veien til og vi var stuck med bare Trivial Pursuit som underholdning, var de to beste på Fiji med god margin! Her holdt vi vår tusende konsert på de fijianske øyer(vi er nemlig kjent som team norway, eller team norwegian som de også liker å kalle oss). Noe som har gitt oss mye gratis alkohol og tilhengere rundt omkring i verden. Herlig vær og herlige folk, de fijianske øyene er det eneste stedet vi ikke har følt oss det grann ferdig med.

Da endelig kom oss til fastlandet etter en ny runde avskjedssang og en forferdelig båttur kom vi oss på bussen og gikk av på Mama's. Mama styrer egen butikk, er om lag sytti år gammel, sprek som en ukulele og skarp som pokker. Hele natten lang satt hun i gangen og kjeftet på det fijianske styresettet, de fijianske prisene, konkurrentene, Gud og hvermann, og klokka seks dagen etter hadde hun stelt i stand frokost for oss før vi måtte dra. Herlig dame! Nå sitter vi på flyet på vei til Hong Kong, det er en og en halv time av ti og en halv igjen å fly, og jeg holder snart ikke ut mer. I kveld blir det ekte kinamat! Forøvrig er det helt sikkert tonn og trailerlass av ting jeg har glemt, men det får være. Kanskje jeg skriver et innlegg til... nei, forresten, det er jeg ganske sikker på at ikke skjer. Fijiansk hilsen fra Ine og Julius, si na bula og vinaka waka levu! Forøvrig rairai vinaka.