For knappe to uker siden kom vi til Vietnam, og en morsommere start på oppholdet kan man ikke få!

Vi starta fra Kampot, Kambodsja tidlig om morgenen og hadde bestilt billetter helt fram til Ho Chi Minh City. Første stopp var hovedstaden Phnom Penh der vi skulle bytte buss, noe som skulle vise seg å bli problematisk etter som bussen vi skulle ta, ikke eksisterte. Vi krangla oss til å få bytte billetter uten ekstra omkostninger, men neste buss gikk selvfølgelig ikke før to timer senere. Stemninga var på topp! Vi fikk i alle fall tid til å spise lunsj og kjøpe veisnacks til den lange turen videre. I god "Sigurd Krogh"-ånd, møtte vi opp tre kvarter før bussen skulle gå, og bra var det, for jammen fikk vi ikke plass på en superfancy to-etasjers buss som skulle til, nettopp, Ho Chi Minh-byen. Konduktøren sjekka ikke billettene våre engang, han bare prekiverte bagasjen vår og hosja en fyr til et annet sete, sånn at vi fikk sitte sammen.

Fire timer senere kom vi til grensen mellom Kambodsja og Vietnam. Konduktøren hadde samla inn alle passene på forhånd, og skulle ordne alt. På den kambodsjanske siden av grensen, gikk alt overraskende greit. Vi fikk passene stempla og sjekka, og etter totalt ti minutter dro vi videre mot den vietnamesiske kontrollposten. Der var det andre boller, kan dere tro! For det første var det hundrevis av turister og lokale som skulle inn i den lille ankomsthallen, køen stod flere titalls meter ut gjennom døra. For det andre var det 35 grader inne i bygninga, altså ingen aircondition. For det tredje hadde alle med seg ALT av bagasje inn for å ta det gjennom tollen. For det fjerde var det INGEN form for kontroll! Køsystem? Hæ? Hva er det?

Det hele endte med at vi stod som en svær (og SVETT) saueflokk uten mål og mening. Vietnamesere, kambodsjanere og utlendinger stod om hverandre, selv om vi ikke skulle i samme skranke. Noen hadde passet på seg, mens andre venta på å få navnet sitt ropt opp av konduktøren på sin buss som deretter delte ut passet til de lykkelige eierne. K-A-O-S! Og vietnameserne hadde tydeligvis vært borti lignende før, for de pressa seg fram og bølla som om de aldri skulle ha gjort noe annet. Lund ble tatt av strømmen, mens Heitmann ble stående i bakleksa sammen med noen amerikanere og et indisk ektepar. Da det indiske ekteparet så hva som var i ferd med å skje, nemlig at folk sneik i "køen", fikk de panikk og begynte å bruke mennesker som levende skjold slik at ingen, absolutt INGEN, skulle fa slippe forbi dem. "Kom igjen, still dere opp her, så ingen kommer forbi!". Han ene amerikaneren var ganske sjokkert fordi dette må ha føltes som hjemme for inderne, siden det ikke finnes noe form for køsystem i India heller. Nuvel. Lone og hennes nye amerikanske venner prøvde (legg ekstra trykk på "prøvde" her) å forklare inderne at de som pressa seg framover i køen, enten hadde fått navnet sitt ropt opp og måtte fram og hente passet sitt, eller så hadde de passet på seg og skulle fram og få det stempla, men til ingen nytte. Det hele endte med at inderne sneik i køen selv, bare for å komme fram til skranken uten pass, dermed ble de selvfølgelig avvist og måtte presse seg bakover igjen. Framme hos Lund, ble det nesten slåsskamp da en vietnameser som skulle bakover i køen, hekta kofferten sin i kofferten til en vietnameser som skulle framover i køen. Og DET ble ikke akkurat godt mottatt, og de begynte å knuffe og dytte hverandre. Stemninga var til å ta og føle på. Og ikke nok med det, på grunn av at folk prøvde å presse seg fram (og deretter tilbake), stod hele mølja som et strå i vinden - bølgende fram og tilbake. Det førte til at Lone ble dytta så langt bakover, at hun til slutt måtte holde seg fast i en av amerikanerne og stå på en fot, for ikke å falle bakover og knuse den lille vietnamesiske dama bak henne.

Etter å ha stått en time som sild i tønne, var vi gjennomvåte av svette og fortsatt uten pass. Da kom vår konduktør og ropte "Okei, vi driter i det her, kom igjen alle sammen, nå drar vi!". Som sagt, så gjort. Først måtte vi bare gjennom tollen med bagasjen. Ja, da brøt det nesten ut panikk! Det var akkurat som å være på hurtigbåten fra Tromsø til Finnsnes, og idet båten passerer Bjorelvnes, reiser alle finnsnesværinger seg og stiller seg i kø ved utgangen fordi de er livredde for å ikke komme seg av båten før den drar videre til Harstad. Det finnes tydeligvis finnsnesværinger i Vietnam også, for folk tok svømmetak for å få dytta bort andre som stod i veien. Vi måtte sende bagasjen gjennom en scanner, ja kun EN scanner, og folk var hysteriske for at ikke deres bagasje skulle bli scannet, så de stabla bagasjen i høyden til det var så fullt at INGEN bagasje kom gjennom scanneren, men i stedet traff kanten og falt bakover og av båndet. Da ble det leven! Og enda mer panikk, og ENDA mer stabling i høyden! Ond sirkel? Check! Det verste var at en av sikkerhetsvaktene som jobba der, prøvde å få kontroll over situasjonen, men det hadde litt motsatt effekt av hva han hadde sett for seg, og ja, dere gjetter rett, det førte kun til enda mer panikk! Dessverre for sikkerhetsvakt nr.1, ble han også motarbeidet av en kollega som stod på andre siden av scanneren. Da vakt nr.1 prøvde å lage et system som gjorde at de som hadde sendt bagasjen sin gjennom scanneren, kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen, vinka vakt nr.2 ALLE gjennom sikkerhetskontrollen. Lund fikk lagt bagasjen på og kom seg gjennom, mens Heitmann ble fanga på andre siden i godt selskap med hysteriske vietnamesere og kinesere (og indere!). Det var som å være på Titanic idet man skjønner at den siste livbåten er i ferd med å bli låret. Etter hvert kom Lone seg ombord i livbåten, og en amerikaner utnevnte dette til "den verste grenseovergangen NOENSINNE"! Vi derimot hadde latterkrampe! Det var en fantastisk grenseovergang!! Og hvert fall den morsomste grenseovergangen noensinne! Synes vi. Selv om vi så voksne damer stå gråtende på utsiden.